Glem naboens sosialsatser

Slik skal det være. Sosialtjenesteloven pålegger kommunene å foreta en individuell behovsvurdering når de tildeler økonomisk sosialhjelp. Den er det selvfølgelig ikke kommunestyret som skal foreta, men sosialtjenestens fagfolk ved Nav-kontoret.

Derfor kan det oppfattes som at Kommunal Rapport slår inn åpne dører, når vi den siste uken har omtalt de store forskjellene i sosialhjelpen i flere artikler – både i papir- og nettutgaven.

Ja. Ulike personers behov må nødvendigvis gi ulikt resultat, også i kroner. Men når sosialhjelpen varierer så kraftig som den gjør mellom kommunene – også mellom store kommuner – kan det neppe ene og alene forklares med individuelle forskjeller.

Fjorårets Kostra-tall forteller oss blant annet at:

• Sosialhjelpssatsene er mer enn dobbelt så høye i Hammerfest og Trondheim som i Verdal og Verran.

• Åtte av ti kommuner har vedtatt sosialhjelpssatser som er identiske med statens veiledende satser for livsopphold. Men utbetalingene varierer også kraftig mellom kommuner med samme satser.

• Tross samme satser, får en sosialhjelpsmottaker i Lørenskog utbetalt dobbelt så mye per måned som sin «kollega» i Namsos, og fem ganger så mye som «kollegaen» i Lavangen.

• Forskjeller i boutgifter en én av årsakene. Kommunene har også ulik praksis når det gjelder hvilke utgifter de regner inn i satsen for livsopphold, og hvilke utgifter de kan gi tillegg for.

• De fleste kommuner tar barnetrygd og kontantstøtte med i regnestykket, når de beregner husstandens samlete inntekt – og behovet for sosialhjelp. Men noen holder disse statlige ytelsene utenfor, slik at stønaden blir tilsvarende større. 

Kommunestyrene justerer gjerne sosialsatsene én gang i året, i forbindelse med budsjettbehandlingen. Kanskje er det den eneste gangen i året at politikerne uttaler seg om sosialhjelpen.

Ifølge Telemarksforsking skjeler politikerne da gjerne til nabokommunenes satser. Jeg tror ikke de ønsker å framstå som gjerrige, men heller ikke rausere enn andre. Det er ikke naboens sosialklienter de ønsker å trekke til kommunen.

Om noen faktisk flytter for å få mer i sosialhjelp, vet jeg ikke. Men det gjelder neppe særlig mange av fjorårets 134.000 sosialhjelpsmottakere. For vel halvparten av dem var sosialhjelpen bare et supplement til trygd, lønn eller annen inntekt. 64 prosent fikk sosialhjelp i mindre enn et halvt år. For de fleste er sosialhjelp altså en midlertidig hjelp i et knipetak – slik den skal være.

Og i likhet med politikerne kan de altså lett bli lurt, hvis de bare ser på satsene og ikke skaffer seg annen informasjon om kommunens praksis. I tillegg vil de altså bli møtt av en saksbehandler som er pålagt å bruke sitt skjønn. Og som kan vurdere behovet annerledes enn saksbehandleren i kommunen de flyttet fra.

– Det er fint at politikerne er opptatt av sosialhjelp. Men det er dessverre mange misforståelser og mangel på kunnskap, uttaler Mona Berger, hovedtillitsvalgt for Fellesorganisasjonen (FO) i Trondheim kommune, til Kommunal Rapports ukeavis. 

Bakgrunnen er at kommunen nå kutter i barnetilleggene til familier med mer enn to barn, i håp om at det vil få flere ut i arbeid. Ifølge rådmannens saksframlegg er det vanskelig å motivere foreldrene til å ta seg jobb, når lønna er lavere enn det de får i sosialhjelp. Sosialhjelpen øker med antall barn, det gjør ikke lønna, påpeker han.

Verken Berger eller veiledere vi møter ved Nav Lerkendal kjenner seg igjen. De mener det er en myte at sosialhjelpsmottakere er late og kjenner ingen som sier nei til jobb for å fortsette på sosialhjelp. Mange av disse familiene har én arbeidsinntekt, den strekker bare ikke til.

De som ikke jobber, har skrantende helse og svake norskkunnskaper og kvalifikasjoner. Får de enda dårligere råd, må Nav bruke enda mer tid på økonomisk veiledning framfor å hjelpe dem ut i arbeidslivet, frykter de Nav-ansatte, som særlig er bekymret for barna.

Politikerne må gjerne ha en mening om hva de mener er et passende nivå på sosialhjelpen. Men ifølge forsker Trond Erik Lunder i Telemarksforsking behøver ikke satsene de vedtar ha noen betydning for den faktiske utmålingen av sosialhjelp. Politikere som er opptatt av innbyggernes velferd – eller kommunens sosialhjelpsutgifter – bør med andre ord engasjere seg i noe annet enn satsene. Det skulle være nok å ta av.

Går mye av sosialhjelpen til å dekke folks boutgifter, er det kanskje boligpolitikken de bør se på. Finnes det rimelige utleieleiligheter og kan kommunen hjelpe flere til å kjøpe bolig, slik at de kommer ut av leiemarkedets «fattigdomsfelle»?

Går mange lenge på sosialhjelp, kan det kanskje lønne seg å styrke Nav-kontoret med stillinger, kompetanse og nye tiltak. Flere undersøkelser har vist at tett oppfølging er avgjørende.

Hva som kan øke velferden og få ned sosialutgiftene, vil variere fra kommune til kommune. Sosialhjelpsmottakerne selv er trolig de som vet mest om dette. Å spørre dem til råds, kan være en god begynnelse.