Gir bort seieren

Målingene viser et jevnt valg i hovedstaden. Byrådspartiene i hovedstaden har likevel hatt en takknemlig oppgave. I stedet for å måtte forsvare ulike resultater de siste årene, har de kunnet nøye seg med å nevne Aps hovedsak i valgkampen – eiendomsskatt – for å mobilisere egne velgere og skremme noen andre fra å stemme på Raymond Johansen og co.

Sett utenfra er det vanskelig å skjønne hvorfor Ap gikk så hardt inn for eiendomsskatt for å finansiere blant annet 500 nye stillinger i eldreomsorgen. Hva pengene skal brukes til, har kommet helt i skyggen av hvor pengene skal hentes.

Oslo trenger antakelig ikke ekstra inntekter i form av eiendomsskatt. Ifølge Kommunebarometeret fra Kommunal Rapport er Oslo blant de 100 kommunene i landet med best økonomi.

Driftsresultatet er bra, og gjelda er veldig lav. Kommunen har riktignok ingen buffer, siden et skyhøyt premieavvik på pensjon spiser opp disposisjonsfondet. Men Oslo er en av relativt få kommuner som har netto finansinntekter før avdrag – noe de fleste bare kan drømme om.

Derimot driver Oslo kommune slett ikke billig, så det er nok av penger å finne i budsjettene for den som leter. Grunnskole og pleie og omsorg koster til sammen over 4.000 kroner mer per innbygger enn i de billig drevne kommunene. Det utgjør rundt 2,5 milliarder kroner.

Nå er ikke målet å drive billigst, men med få plasser for demente, få enerom og institusjonsbasert omsorg er det ikke rart at Oslo havner langt under midten av Kommunebarometeret innen eldreomsorgen.

Politiske motstandere kan også lett finne ammunisjon innen barnehage, sosialtjeneste og saksbehandling.

Det finnes eksempler på vellykkete valgkamper hvor et parti har lovet å gjennomføre tiltak ved hjelp av eiendomsskatt. Skedsmo er ett eksempel fra noen år tilbake. Der var kommunens økonomi fullstendig skakkjørt. Kriseforståelsen var stor.

Litt forenklet kan vi si at Oslo Høyre kan nøye seg med skremselstaktikk i valgkampen. Det er vanskelig å kritisere dem for det – Ap har ansvaret for å ha delt ut gavepakken.

Dermed har vi fått en valgkamp i Oslo som i stor grad har handlet om nettopp eiendomsskatten i seg selv. Ingen har brydd seg om spørsmål som hvordan Oslo skal gå fra å være blant de verste til å bli blant de beste på åpenhet, eller om og hvordan skillene mellom øst og vest skal bli mindre.

Valget er ikke over, og det er ikke alltid skremselstaktikk hjelper. I Storbritannia pågår nå valget på ny leder av Arbeiderpartiet. Der driver tre av kandidatene – og deres støttespillere – utstrakt skremselstaktikk mot venstresidens kandidat og favoritt på meningsmålingene, Jeremy Corbyn. Å advare mot Corbynomics framstår som viktigere enn å fremme egen politikk.

De tre lederkandidatene har imidlertid et problem: Skremselstaktikk virker best hvis du selv ikke virker skremt. I Oslo har byrådsleder Stian Berger Røsland og ordfører Fabian Stang framstått med ganske stor ro foreløpig, og kan gå til valg ved å signalisere stø kurs. Det er nesten som om de har lært av Arbeiderpartiet i dets glansdager.