Følg folkets råd – uansett

14 kommuner skal ha folkeavstemning om kommunesammenslåing sammen med kommune- og fylkestingsvalget. Ytterligere 69 har vedtatt å ha det på et senere tidspunkt. Flere tenker høyt om hvorfor man skal ha folkeavstemninger, og om man skal følge de rådene man får.

For det er en rådgivende og ikke bindende folkeavstemning kommunene skal ha. Det betyr at kommunestyrene tar den endelige beslutningen. Kan man da for eksempel trosse et knapt nei-flertall med under 50 prosents deltakelse? Eller hvis kommunestyret er for sammenslåing, mens folkeavstemningen viser et klart nei – skal man da følge folkets råd?

Eller hva om oppslutningen under 30 prosent? Er virkelig folkeavstemningen verdt å lytte til da?

Vi har noen erfaringer fra tidligere sammenslåinger og folkeavstemninger.

Ved sammenslåingene i 1992 da Fredrikstad, Sarpsborg og Arendal ble slått sammen med småkommunene rundt, var det først folkeavstemninger. Alle nabokommunene til byene sa nei. Stortinget slo dem likevel sammen.

I Fredrikstads nabokommuner var motstanden massiv og tilhengerne få. I Kråkerøy sa bare 7 prosent ja, i Onsøy 2 prosent. Men sammenslåing ble det. Det hadde mange negative konsekvenser. De første årene etter sammenslåingen ble mange politikere fra Fredrikstad sentrum strøket ut av bystyret. «Nei til Storkommunen» ble dannet som egen liste, og ble nest største parti i bystyret.

Oppløsing av storkommunene var sak nummer én, og investeringer og byutvikling i Fredrikstad sentrum var vanskelig å få til. Flere ganger var oppløsning av storkommunene oppe i Stortinget. Hver gang ble det avvist. Fremdeles står det «Onsøy rådhus» på den bygningen som engang var det.

Slike prosesser skaper mistillit til politikerne.

– Hvorfor blir vi spurt når dere ikke hører på oss likevel, var spørsmålet fra mange skuffete velgere.

Nå var det Stortinget som skuffet disse velgerne. Reaksjonene blir neppe mildere om det er deres egne lokalpolitikere som skulle trosse folket råd. I 2003 var det heller ingen i Fredrikstad som tok sjansen. Ingen gikk imot folkeavstemningenes flertall. De var i praksis bindende – for lokalpolitikerne.

I denne utgaven av Kommunal Rapport har vi vært på Dønna, som skal ha folkeavstemning den 14. september. Varaordfører og ordførerkandidat John Erik Skjellnes Johansen (Ap) sier han vil følge folkeavstemningen dersom han får et klart svar.

Vil det mobilisere velgerne til å gi ham det klare svaret, eller vil de tenke at politikerne gjør som de vil uansett, så det er ikke noe vits i å stemme? Hva er et klart svar? Hvem definerer når svaret er klart?

Varaordføreren på Dønna er ikke alene om å tenke at folkeavstemninger skal tolkes. Men er det lurt?

Jeg mener alle som skal arrangere en folkeavstemning bør si på forhånd hvordan de vil forholde seg til resultatet. Hadde jeg vært ordfører, ville jeg sagt at jeg skulle følge rådet uansett. Så ville jeg satset massivt på en opplysningskampanje om fordeler, ulemper og usikkerhetsmomenter ved en sammenslåing. Nettsider, folkemøter og foldere, ville jeg brukt. Jeg ville også flagget eget standpunkt.

Ble resultatet det motsatte av mitt eget standpunkt og deltakelsen lav, hadde jeg grått en skvett, men akseptert resultatet. Hadde deltakelsen blitt høy og mitt syn vunnet fram, hadde det blitt kokosboller og entusiastisk gjennomføring.

Men å be om råd og ikke følge det: Glem det.