Et spill for galleriet

For oss som ikke har hovedfag i lønnsforhandlinger, framstår det imidlertid som lite reelle forhandlinger mellom partene, når de først legger tall på bordet dagen før og samme dag som forhandlingsfristen går ut. Da blir det lite tid til reelle forhandlinger partene imellom. Det hjelper heller ikke at KS, som ville bytte ut ansiennitetstillegg i kroner med prosenter, ikke konkretiserte nettopp denne delen av tilbudet tidlig nok.

Inntrykket av de forhandlingene som faktisk pågikk, er likevel at KS var den parten som nok gjorde mest for å komme til enighet. Ikke minst at organisasjonen fjernet «45 uker» fra tilbudet vedrørende lærnes arbeidsår var en vesentlig endring av tidligere tilbud, og det kan tolkes som et forsøk på å rydde unna de vanskeligste punktene for å klare å komme til enighet.

Likevel brøt altså arbeidstakerne forhandlingene, seks-sju timer etter at KS la fram lønnstilbud som riktignok var en del lavere enn hva organisasjonene krevde – men som likevel ville sikre en klar reallønnsvekst til arbeidstakerne i kommunal sektor. Det er lett å glemme at vi ikke skal veldig langt utenfor Norges grenser før slike lønnspålegg slett ikke er noen selvfølge.

En viktig forklaring på at det ble brudd, finner vi imidlertid i staten. Kommuneforhandlingene er et spill for galleriet fram til partene møtes hos Riksmekleren – men det skyldes også at arbeidstakerorganisasjonene alltid vil bli ferdig med oppgjøret i staten før kommunene sluttforhandler. 

Dette er en uting. Hvis det er de såkalte frontfagene (eksportrettete næringer) som er styrende for lønnsutviklingen i Norge, må det være viktigere å vurdere lønnsveksten opp mot de oppgjørene enn mot hva sykehusansatte og byråkrater får i lønnspåslag. Dagens innarbeidete praksis gjør det også veldig vanskelig å komme i reelle forhandlinger med arbeidstakerne i kommunene – de kan nærmest bare sitte stille og vente.

KS har fått veldig mye kritikk for håndteringen av årets forhandlinger. Det var nok en stor ulempe – i alle fall på kort sikt – å spesifisere at lærerne kunne gå over til inntil 45 ukers arbeidsår. KS har definitivt tapt den offentlige debatten.

På den annen side har KS i alle fall spilt med ganske åpne kort; det er en ærlig sak å mene at hverdagen til lærerne må organiseres annerledes. Men siden organisasjonen ikke lykkes med å nå sine mål her, må den kanskje tenke helt annerledes i hvordan akkurat denne problemstillingen skal gripes an. 

Litt overraskende er det kanskje også at KS heller ikke denne gang forsøker å øke arbeidstakernes andel av pensjonsregningen. Skyldes det at KS håper at hele ordningen kan bli erstattet av en billigere, innskuddsbasert ordning – der risikoen flyttes fra arbeidsgiver til arbeidstaker? Det er nemlig slett ikke utenkelig med det Stortinget vi har i dag. Hvis loven om Statens Pensjonskasse endres på denne måten, vil det nemlig bli praktisk umulig for kommunesektoren å holde på sin ytelsesbaserte ordning, som i dag koster arbeidsgiverne opp mot ti ganger mer enn det arbeidstakerne selv betaler inn. 

Når partene mandag møtes hos Riksmekeren for første gang, vet arbeidstakerne at KS har mer å gi i rene kroner. Kommuneopplegget i statsbudsjettet skisserer en lønnsvekst på 3,5 prosent i 2014. Det først over det nivået at det virkelig svir for kommunene. På den annen side: I et år med tegn til skattesvikt, stramme budsjetter og økonomisk usikkerhet – for Kommune-Norge ville det være en fordel å få et oppgjør som blir billigere enn det som er lagt til grunn i statsbudsjettet. Men sannsynlig er det ikke.