Endelig et oppgjør uten streik

Det er minst tre grunner til å være litt overrasket over resultatet av meklingen i kommuneoppgjøret, som ble klart mandag morgen:

Det ble ikke streik – for første gang siden 2006 endte et hovedoppgjør uten konflikt.
KS kom til enighet med arbeidstakerne uten at statens resultat var offisielt klart – vanligvis ønsker ikke arbeidstakernes organisasjoner en slik rekkefølge.
Unio har akseptert at lærerne skal være 7,5 timer på skolen hver dag i skoleåret – noe som innskrenker den individuelle friheten, men øker muligheten til samarbeid på tvers.

En ramme på rundt 3,3 prosent er ikke all verden i oljelandet Norge, men det er på linje med de såkalte frontfagene og vil fortsatt sikre økt kjøpekraft. Statistisk sentralbyrå har tidligere anslått at prisveksten blir på 2,3 prosent i år. 3,3 prosent er også anslaget for lønnsveksten i inneværende år. Dermed ser det ut til at lønnsoppgjøret er i havn i kommunene, uten at budsjettene blir sprengt. Det er i seg selv et pluss for økonomisjefer og rådmenn landet rundt.

Det mest omstridte spørsmålet har vært gjenstand for offentlig debatt i mange måneder. KS gikk hardt ut og tallfestet at lærerne skulle jobbe inntil 45 uker i året. Det ga grunnlag for svært mye kritikk, særlig når KS i liten grad klarte å få fram hvorfor lærerne skulle være på skolen når elevene hadde ferie.

Løsningen som nå er presentert, framstår i langt større grad som noe begge parter må kunne leve med, selv om noen lærere på Facebook raser mot egen forhandlingsledelse. At lærerne tilbringer det meste av arbeidsdagen på skolen – gitt at de fysiske arbeidsforholdene er tilfredsstillende – er kanskje en uting for dem som har tatt fleksibiliteten helt ut i det ekstreme, men det må være et klart pluss for kollegiet at man faktisk er på jobb omtrent på samme tid.

Nå ligger det kanskje en snubletråd i hva man skal legge i «tilfredsstillende arbeidsforhold», og det er slett ikke utenkelig at en del kommuner må bruke nettopp sommerferien på skolene til å pusse opp lærernes arbeidslokaler. Her ligger også store muligheter til å fornye arbeidsprosesser og samarbeid.

For KS er det helt klart en seier å få slått fast at lærerne skal være på skolen hele arbeidsdagen. Skulle skoleeierne i framtiden fortsatt være veldig opptatt av å flytte lærernes arbeidstid fra skoleåret til elevenes ferier, kan man alltids ta opp det kravet ved senere anledninger.

For leder av Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, ble det første tariffoppgjøret som leder en svært vanskelig oppgave – nettopp fordi det var så steile fronter mellom lærerne og KS lenge før riksmekleren kom inn i bildet. I sosiale medier har det ikke manglet på usakligheter, men sett utenfra har Lied håndtert en veldig vanskelig balansegang på en god måte. Hun sikret at lærerne ikke skal undervise mer enn i dag, og det at folk er til stede på egen arbeidsplass i mesteparten av arbeidstiden er strengt tatt ikke et veldig urimelig krav fra arbeidsgiver. Man kan forstå at det å gi etter på dette punktet – samtidig som den såkalte leseplikten (altså undervisningstimene) er urørt og tiden til forberedelser, pauser og faglig ajourføring noe utvidet – ble vurdert som akseptabelt av forhandlingsledelsen.

Er det noen vinner etter disse forhandlingene? KS ønsket å gå mye lenger i lærerspørsmålet, men har samtidig fått et oppgjør med en fornuftig økonomisk ramme. Vinneren er kanskje rett og slett den sunne fornuft?