Dyrere og ikke lenger bedre

Kommunal Rapport publiserer i dag den foreløpige utgaven av det sjette Kommunebarometeret. Ambisjonen er fortsatt å lage den mest omfattende og mest tilgjengelige målingen av Kommune-Norge – samtidig som den skal oppleves som faglig relevant.

Dette krever konstant forbedring og fornying. Noe av det viktigste som har skjedd i årets utgave, er at vi har omarbeidet indikatoren for eldreomsorg. I tidligere utgaver av barometeret har vi lagt stor vekt på at flest mulig av de gamle skulle ha plass på sykehjem. Samtidig hadde vi relativt få indikatorer for innholdet i tjenestene.

Dette har vi gjort noe med. I stedet for å belønne kraftkommuner som har flere sykehjemsplasser enn de har gamle og syke, belønner barometeret nå kommuner som har satt av plasser til demente, men som hovedsakelig har en hjemmebasert omsorg. I tillegg er nøkkeltallet for dekningsgrad mindre viktig enn før. Å komme godt ut innen eldreomsorg krever nå innsats på flere trinn i omsorgstrappa og flere grupper ansatte med kompetanse.

Slik prøver vi hvert år å forbedre barometeret. Det kan ikke være likt år for år, for da vil det stivne i gammel lære og utrangerte ideer. Dessuten utvikles også rapporteringen fra kommunesektoren. I de foreløpige Kostra-tallene som Statistisk sentralbyrå publiserte forrige uke ligger det flere nye, interessante indikatorer som – så snart det foreligger data for litt mer enn ett år – kan være aktuelle nøkkeltall i framtidige barometre.

Lokalt får selvsagt kommunenes plassering på totaltabellen mye oppmerksomhet. Men nasjonalt er det vel så interessant å vurdere nøkkeltallene samlet – etter det enkle spørsmålet: Blir de fleste kommuner bedre eller dårligere? Noen nøkkeltall er relative og vil normalt slå likt ut i begge retninger. Mens andre, som kostnadene ved å drifte de ulike sektorene i kommunen, kan sammenliknes direkte år for år.

Kostnadene er det området hvor utviklingen har vært svakest det siste året. I et stort flertall av kommunene vokser utgiftene mer enn den kommunale prisveksten og kostnadsnøklene i inntektssystemet skulle tilsi, ifølge våre analyser.

I tillegg er det mange andre dårlige økonomitall. Vi ser tegn til at den økonomiske situasjonen begynner å bli kritisk svak i en rekke kommuner. Ut fra tallene som foreligger nå, har for første gang over halvparten det vi kan kalle en «tom kasse» – disposisjonsfondet er tomt eller mindre enn det oppsamlete premieavviket i balansen.

Mankoen kan komme opp i 5 milliarder kroner når vi får med alle kommuner i de endelige 2014-tallene. Dette er en snikende krise – mindre alvorlig enn klimaendringene, men i verste fall fatal for mange velferdstjenester.

Nettopp en slik utvikling – og mange andre – er det viktig å måle år for år. Barometerets største nytte er kanskje derfor ikke hvem som er nummer 1 eller 2 i år, men at det kan gi et slags svar på spørsmålet: Ble vi dyktigere eller dårligere i fjor?

Her ser vi store forskjeller, og de handler ikke om kommunestørrelse. Det er omtrent ingen forskjell på hvordan gode og dårlige kommuner kommer ut. I noen tilfeller skyldes framgangen flaks, i andre tilfeller er tilbakegang resultatet av udyktighet. Og omvendt. Hadde vi kunnet måle den, ville vi antakelig sett at det var en god sammenheng mellom god ledelse og god plassering i barometeret.

Uansett: Å måle handler også om å forstå og hele tiden å søke etter å bli bedre. Kommunebarometeret 2015 viser at mange har en del å gå på.