Equinor deltar i det grønne skiftet og har bygget ut havvind, Dudgeon Offshore Wind Farm, utenfor kysten av Skottland.

Foto: Jan Arne Vold / Equinor / NTB scanpix
Kommentar

Dette skal vi leve av etter oljen

Norge har knyttet seg tett til EUs klimapolitikk. EUs nye «Green Deal» kan bidra til tusenvis av distriktsarbeidsplasser. Derfor må kommuner og fylkeskommuner følge med.

Et månelandingsprosjekt kalte EU-kommisjonens nye president Ursula von der Leyen det da hun lansert EUs «Green Deal» i desember i fjor. Planen konkretiseres nå i handlingsplaner, lovforslag og budsjetter. En klimalov skal gjøre planen juridisk forpliktende.

Det grønne skiftet er i full gang og vil med denne grønne dealen raskt skyte fart. Det er en plan for en grunnleggende samfunnsendring hvor politikk, økonomi og teknologi virker sammen for omstilling til et lavutslippssamfunn innenfor naturens og klimaets tåleevne.

Norge har levd trygt og godt på oljen i 50 år, men nå er det oljen som er det utrygge.

Parisavtalen ligger til grunn for EUs offensive klimapolitikk. Den ville fått stor indirekte betydning for Norge uansett, fordi EU-landene er blant våre viktigste handelspartnere. Den får direkte betydning gjennom EØS-avtalen og EUs kvotesystem, som Norge er med i. Norge har også valgt å følge EUs ambisiøse mål: 50–55 prosent reduksjon i klimagassutslippene innen 2030 og karbonnøytralitet innen 2050.

Skal Norge klare å nå det felles målet, må vi også ta i bruk like sterke virkemidler som EU. Skal kommuner og fylker henge med, må de følge med på hva EU gjør, påvirke nasjonale myndigheter og selv fornye sin nærings-, miljø-, samferdsels- og innkjøpspolitikk.

Mange kommuner og fylker er i full gang med dette, og bruker sine ulike roller til å kutte klimautslipp. Lokale myndigheter ligger på mange områder foran statlige. Kystfylkene er for eksempel pådrivere for å utvikle utslippsfrie ferjer og hurtigbåter sammen med næringslivet og forskningsmiljøer regionalt. Det kan bli en internasjonal eksportvare som bidrar til å kutte utslipp globalt. Regjeringen har vært altfor treg til å støtte dette initiativet.

Andre kommuner henger igjen i oljealderen og tviholder på bedrifter og arbeidsplasser. Det er forståelig. Det virker alltid tryggest å holde fast ved det vi kjenner, slik de gjorde i Norges største skipsfartsby Arendal da seilskuter ble erstattet av dampskip for drøyt 100 år siden. Framtida kommer overraskende, selv om det er ganske tydelig hva som kommer til å skje.

Det grønne skiftet beskriver en overgang. For å hindre en global klimakrise må energisystemer og industriprosesser omstilles fra fossile til fornybare energikilder. For å hindre en global naturkrise må rovdrift på arealer stanses og råvarer resirkuleres. Det skal ikke skje over natten, men det må skje raskt.

Som en stor olje- og gassprodusent står Norge midt i denne dramatiske endringen. Det er ikke til å unngå at det vil merkes, både på næringsliv, arbeidsplasser og i statskassa.

Norge har levd trygt og godt på oljen i 50 år, men nå er det oljen som er det utrygge. EUs «Green Deal» vil bidra til å vri offentlige virkemidler og investeringer fra fossil til fornybar energi. Private investeringer går raskt samme vei. Internasjonale bransje-eksperter har ment at etterspørselen etter olje og gass ville nå toppen en gang før 2030. Nå mener flere at den kan være nådd allerede, som følge av koronakrisen.

Det blir en vanskelig overgang for petroleumslandet Norge, men oljenæringen kan også med sine penger, kompetanse og teknologiske og industrielle ressurser utnytte mulighetene overgangen gir. Politiske myndigheter på alle nivåer kan hjelpe dem. Men da må både næringen og politikerne handle i tide. Stortingsflertallets prioriteringer i vårens krisepakker var et skritt i feil retning. I stedet for å bruke koronakrisen til å forsterke det grønne skiftet gikk de store pengene til å forlenge oljenæringens solnedgang.

«Hva skal vi leve av etter oljen?» er ikke lenger et spørsmål for seminarer. Det er et reelt spørsmål som næringslivet og myndighetene er i ferd med å svare på.

Noe av svaret ligger i å utnytte mulighetene EUs «Green Deal» gir. Den vil åpne nye markeder for fornybar energi og for grønne industriprodukter. I tillegg til å være et oljeland produserer Norge store mengder fornybar energi – og har et stort potensial til å produsere mer. Vi kan effektivisere vannkraftanleggene våre, og vi kan bygge ut vindkraft på land. Begge deler er nødvendig.

Langs vår langstrakte kyst er det store muligheter for å bygge ut havvind. Her kan oljeselskapene og deres leverandørindustri bruke sine ressurser og kompetanse i en ny, stor vekstnæring. Equinor er så vidt i gang, men skal havvind bli noe å leve av etter oljen, må politiske myndigheter sette inn mye sterkere innsats.

Det samme kreves for fangst og lagring av CO₂. I løpet av koronakrisen er det blitt politisk enighet om at en investeringsbeslutninger skal tas i 2021, for søppelforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo og for Norcems sementfabrikk i Bamble kommune. Også i denne industrisatsingen kan oljenæringens ressurser og kompetente arbeidskraft brukes.

Hydrogen er det tredje, og kanskje viktigste, Norge kan leve av etter oljen. Produksjon av hydrogen kan bli en stor distriktsnæring.

Hydrogen og hydrogenbasert ammoniakk kan brukes til å elektrifisere langtransport med trailer og store skip, hvor batterier blir for tunge og har for liten rekkevidde. Hydrogen kan også erstatte fossil energi i prosessindustrien, og gjøre norske industriprodukter klimavennlige. Hydrogen kan redusere klimautslippene i EU med 19 prosent, viser en studie.

Norge har mange fortrinn som kan gjøre oss til en ledende hydrogenprodusent. Vi kan produsere «grønn hydrogen» med vår fornybare kraft og «blå hydrogen» av naturgass, hentet fra fangst og lagring av CO₂. Også her har vi kompetent arbeidskraft og industrielle ressurser som kan brukes – i oljenæringen og leverandørindustrien, i annen prosessindustri og ikke minst i maritime næringer. På store og mindre norske skip kan hydrogen og ammoniakk prøves ut og få et marked. Vi kan eksportere både hydrogen og teknologiske løsninger for å bruke den som energibærer.

Hydrogenteknologi er ennå i en tidlig fase. En hydrogenstrategi er sentral i EUs «Green Deal», og flere EU-land, med Tyskland i spissen, har egne planer om å produsere store mengder hydrogen. Solberg-regjeringen la i juni fram en hydrogenstrategi. Her er det et viktig mål å øke antall pilot- og demonstrasjonsprosjekter. Gjennom Innovasjon Norge, Enova og Forskningsrådet har prosjekter fått støtte.

Men til tross for Norges mange fortrinn mangler det klare mål og sterke virkemidler i regjeringens hydrogenstrategi – som Miljøstiftelsen Zero mener ligner mer på et notat.

Skal vi finne noe å leve av etter oljen, og sikre at bedrifter og arbeidsplasser over hele landet blir med gjennom det grønne skiftet, så må politiske ambisjoner og handlekraft være like sterke som da vi ble et oljeland for 50 år siden. Det ambisiøse målet er satt – halvering av klimautslippene innen 2030 – men virkemidlene er ennå for svake.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.