Vi må våge å prioritere

Denne setningen har overføringsverdi til en rekke områder, som helse, sosialpolitikken, boligsituasjonen og skolen. Det handler om vår tids viktigste utfordring: Å prioritere ressursene der de trengs mest.

Som ung politiker er det sikkert ikke overraskende at jeg er opptatt av skolen. Norge er blant de land i verden som bruker mest ressurser på skolen. Vi kunne brukt mer, men vi kan også prioritere bedre.

Regjeringen har bestemt seg for å utvide skoledagen til alle norske elever med fem timer. Dette koster 2,3 milliarder kroner. Samtidig vet vi at skolen mangler lærere, og at dette problemet er økende på grunn av lærere som nærmer seg pensjonsalder. Utvidet skoledag og et økende problem med å skaffe lærere som faktisk kan undervise elevene, gjør det helt naturlig å gjenta spørsmålet: Kan vi prioritere bedre?

Jeg vil trekke fram tre saker som jeg tror er viktig for alle elever - for svake elever, for flinke elever og for innvandrerelever:

• Leksehjelp for dem som trenger det
• Bedre lærerutdanning
• Bedre etter- og videreutdanning for lærere

Resultatene i skolen avhenger av foreldrenes innsats overfor barna. Realiteten er at majoritetsbarn (naturlig nok) får bedre hjelp hjemme enn minoritetsbarn. Det er ikke noe galt i dette, men det er et faktum som vi må prøve å utligne i en skole som skal ta hensyn til både sterke og svake elever.

Blant innvandrerforeldre er lese- og skrivekunnskapene i norsk ofte dårligere enn norske. Det samme gjelder språkforståelsen. Dette innebærer at allerede ved skolestart er det tydelige forskjeller mellom ulike elevgrupper.

Gjennom skolen eskalerer ofte utfordringene, ved at muligheten for leksehjelp hjemme er redusert. Utfordringene fortsetter i videregående skole, der tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 40 prosent av alle elevene med minoritetsbakgrunn sluttet før de fullførte videregående skole. Også hjemmeveiledningen til riktig studieretning på videregående synes å svikte. Mine egne erfaringer som barn, ungdom og elev, dokumenterer bare disse utfordringene.

Gjelder dette så bare minoritetsbarn? Jeg tror ikke det. Mange foreldre trenger avlastning og hjelp til å følge opp sine barn i forhold til lekser. Den norske enhetsskolen har hatt en meget viktig funksjon i å utligne samfunnsforskjeller. Tidene forandrer seg, og det trengs nye grep - leksehjelp er et av disse.

Kan vi få dette til? Som nyvalgt kommunestyrerepresentant i Elverum, har jeg bidratt til at kommunen i årene fremover skal gjennomføre et leksehjelpprogram. Forslaget fikk bred politisk støtte og gjennomføres sannsynligvis fra høsten. Noen ekstra timer til leksehjelp er et viktig steg i riktig retning for hjelpe dem som trenger det mest.

Skolen trenger lærere med best mulig kompetanse. Derfor er det nå naturlig å utvide allmennlærerutdanningen til fem år. Utdanningen må også gjøres mer fagrettet, og det må stilles høye fagkrav til den enkelte lærer for at han eller hun skal kunne undervise i det enkelte fag og trinn.

Erfaring tilsier at lærere som har solide faglige kvalifikasjoner og som er trygg i sin rolle som voksenperson og klasseledere, også er dem som klarer å skape ro og et godt læringsmiljø for elevene. Da må vi styrke lærerne og ikke strebe etter mer skoletid med lærere som ikke finnes.

Det er viktig at lærere får en sjanse til etter- og videreutdanning. Det holder ikke med den grunnutdanning som mange lærere fikk i 20-årsalderen. For å gjøre etter- og videreutdanningsordningene mer systematisk og bedre, vil Venstre gradvis innføre et kompetanseår for lærere. Det vil si en ordning hvor lærere etter et visst antall år kan få permisjon - enten for å praktisere i annet arbeid for å øke kunnskapen om temaer som er relevant for skolen, eller for å ta videre utdanning som gir formell kompetanseheving.

I Sverigeskal 30.000 lærere få muligheten til etter- og videreutdanning ved universiteter og høyskoler. Den svenske skoleministeren vil heve kvaliteten i skolen. De gjør som Venstre vil i Norge, de starter med å løfte lærerne først.

Jeg gjentar gjerne: Utvidet skoledag koster 2,3 milliarder kroner. Vi må tørre å prioritere de viktigste tiltakene for skolen. Dette er mulig og oppnåelig, for skolen trenger nye grep i stedet for mer av det samme.

Skrevet av: Saynab Mohamud