Vi blir en caffè latte-nasjon

Det norske bildet på moderne urbanitet, er å sitte på fortauet foran kaffebaren med pledd over bena og en varm caffè latte i hånda. Derfor er kaffebarer noe av det første nye byer skaffer seg.

Kaffebaren er en moderne offentlig møteplass. Her kan vi være alene sammen med andre. Og det er vel nettopp det som er byens tiltrekningskraft. Det er alltid mange mennesker der. Du kan snakke med dem, eller la være.

Men det blir ikke automatisk mange mennesker på et tettsted om det tar bystatus. Likevel signaliserer det en vilje til å ta imot flere. De fleste kommuner som vedtar bystatus, vil også utvikle tettstedet sitt. Som Ørland-ordføreren forteller i denne avisa, har kommunen en langsiktig plan med bystatusen. De har bygd kulturhus, og de vil fortette byen og tiltrekke seg flere butikker fordi flystasjonen kan få flere arbeidsplasser. De som skal fylle de nye jobbene, er de potensielle nye byborgerne.

Men å kalle seg by kan også peke bakover på historien og på det stedet en gang var. Som Stavern, som en gang var en by i en egen kommune. Etter at bystatusen forsvant ved kommunesammenslåing, har lokalpatriotene kjempet for å få den tilbake. Nå har den lille kardemommebyen fått bystatus igjen.

Også de større gamle byene fornyer seg og blir mer lik europeiske byer. Drammen blir stadig trukket fram som en gammeldags industriby som har modernisert seg. Oslo er i ferd med å fiffe seg opp med høyhus og sjønære kulturinstitusjoner. Nye drabantbyer dukker opp, men heter ikke det lenge. «Urban bydel» er navnet på de tusenvis av boligene som dukker opp på området Løren. I motsetning til drabantbyene skal den urbane bydelen ha handlegater og ikke shoppingsentre. Den skal ha offentlige møteplasser og underjordiske parkeringsplasser. Og sikkert også kaffebar.

Mange synes det har gått inflasjon i bystatus, og at det derfor ikke har noen status. Noen synes bystatus er jålete.

Sogndal er en kommune som i høst har vurdert bystatus. Rådmannen mente bystatus var riktig hvis Sogndal ville være regionsentrum og vokse. Men bygdefolket og kommunestyret var imot. Skal saftbygda bli saftbyen, ble det hånlig spurt i lokalavisa. Er vi ikke bra nok som vi er, som bygd? Mindreverdighetskompleks var et ord som kom opp i debatten. Bystatus ble nedstemt.

Når vi skal trekke fram det typiske norske, drar vi rett på bygda. Fjell, fjord og ku i grønt gress. Det er Norge. Men de fleste av oss bor på de 100 stedene som kaller seg by. Bosettingsmønsteret er i endring, og flyttestrømmen går fra bygd til by. Bedre privatøkonomi, mye reising og medieimpulser fra utlandet har gitt nordmenn en urban lengsel. Vi ønsker å treffes på offentlige møteplasser. Vi vil ha kulturopplevelser sammen med andre. Vi vil se folk, ikke nødvendigvis bare dem vi kjenner. Og vi vil shoppe i et stort vareutvalg.

Alt dette kan vi få i en skikkelig by. 100 skikkelige byer har vi ikke. I europeisk målestokk har vi kanskje bare fire-fem. Men vi har 100 steder med bymessig preg, hvor vi kan få en liten smak av det urbane liv. Gjerne i form av en caffè latte.