Verdensmestre i forventninger

392 kommuner ble landet delt inn i da formannskapslovene ble vedtatt i 1837. Allerede den gang var staten skeptisk til det lokale selvstyret, for bonderepresentant Jon G. Neergaards forslag ble i første omgang stoppet av Kongen i statsråd. Men etter fire års hard kamp ble det kommunale selvstyret en realitet.

For drøyt 50 år siden toppet det seg, med 744 kommuner. Siden den gang har antallet gått én vei: Nedover.

Kan kommunenes tid som lokaldemokratiske, reelt selvstendige enheter gå mot slutten?

Spørsmålet kan stilles etter debatten KS arrangerte på Litteraturhuset i Oslo torsdag. Professor Halvard Vike ved Universitetet i Oslo ropte et veldig høyt varsku om at kommunene ikke har midler til å oppfylle de forventningene folk har til tilbudet fra det offentlige – forventninger som er skapt av rikspolitikere som ikke tar ansvar for det problemet de selv skaper. De samme rikspolitikerne viser heller ingen evne eller vilje til å slutte å pøse på med stadig nye forventninger og forordninger.

Konsekvensen er at kommunene kutter kvaliteten i tjenestene, fordi de heller vil gi litt til mange enn mye til få, ifølge Vike. I tillegg er det kommunene som får all kjeften når de ikke leverer tjenester andre har sagt at de skal levere.

Nå er det slett ikke sikkert at Vikes beskrivelse av utviklingen er korrekt. Men om vi nå forfølger dette resonnementet litt, hvor ender vi? I enhver valgkamp er det stor vilje til å fremme forslag om nye lover og regler som gjør samfunnet stadig mer rettighetsbasert, og stadig mindre utsatt for lokale prioriteringer. På et eller annet tidspunkt må da spørsmålet komme: Er det noen vits i å ha kommuner, hvis alt man kan endre på i budsjettet er vanngebyret og åpningstidene på biblioteket?

Hvis alle som sitter på den avgjørende makten trekker i én retning, vil svaret på et eller annet tidspunkt – 20 eller 50 år fram i tid, bli «nei».

Civita-leder og tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet tok under debatten fram en liste med nye rettighetskrav som de forskjellige partiene stiller. Etter hvert blir alle nye rettigheter som kommer inn i lovverket akseptert av alle partier – de blir aldri gjort om av skiftende regjeringer, påpekte Clemet.

Den underliggende diskursen – at velferdstjenestene stadig skal bli bedre og gjelde flere – driver utviklingen i retning av et rent stats- og regelstyrt Norge, til slutt nærmest uten lokal innflytelse. Ikke i morgen, men over tid.

Tilbake sitter kommunene og skal administrere. Hva skal vi da med et lokaldemokrati? Da kan vi like gjerne styres av staten, via sine byråkratitunge direktorater som utsteder sine dekreter.

Dagens regjering har nå flere anledninger til å vise at Norge ikke er ikke på vei mot dystopien Vike skisserer på sikt. Samhandlingsreformen og særlig stortingsmeldingen om forholdet mellom stat og kommune er ypperlige muligheter til å konkretisere hvordan vi skal sikre og styrke den kommunale handlefriheten og det selvstendige kommunale ansvaret. Kommunene trenger ikke flere forventninger trykket ned over hodet av representantene på Løvebakken.