Velgernes innflytelse?

Dette framstilles gjerne som om man er imot at velgerne skal få økt sin innflytelse over sammensetningen av de folkevalgte fora. Dette er en retorikk man bør holde seg for god til å bruke. Den er tilslørende, på grensen til å være direkte villedende.

Med de mulighetene velgerne har hatt til å rette på listene, først og fremst ved kommunevalg, har en forholdsvis liten andel av dem som bruker et partis liste, kunnet endre totalt på sammensetningen av en partigruppe i forhold til det partiets mer ansvarlige fora, eksempelvis nominasjonsmøtet, har gitt signaler om. Gang på gang har man sett at de endringer som 10-15 prosent av dem som bruker ei liste gjør, får større betydning enn det votum de 85-90 prosent som ikke endrer på lista, avgir. Det sier seg selv at da blir det meningsløst å snakke svulstig om ”velgernes demokratiske rettigheter”.

Hva med de demokratiske rettighetene til dem som mener nominasjonsmøtet har gjort en god jobb? Hva med de demokratiske rettighetene til det store flertall som bruker lista slik som den er?

Når man vet hvor ofte det rett og slett er ”trynefaktoren” som styrer det som skjer med ei liste inne i et stemmeavlukke, blir alt det svulstige snakket om ”velgernes demokratiske rettigheter” slik at man fristes til å bruke en moderne, sosialdemokratisk metafor: Det blir ”litt kvalmende”.

Det man ofte har sett, er nemlig at det skjer en systematisk strykning av profilerte kandidater, men kumuleringen av andre er langt mer tilfeldig. At en profilert kandidat ikke blir valgt, er derfor som regel ikke et uttrykk for en generell mistillit fra hans eller hennes parti sine velgere, men resultatet av en systematisk kampanje foretatt av en forholdsvis liten andel av disse velgerne

At anonyme, organiserte strykningsaksjoner ofte har ført til at personer som var motivert for å gjøre en politisk innsats i lokalsamfunnet falt ut, er likevel bare Èn betenkelig side ved dette. Langt verre er det dersom slike aksjoner gjør at personer som verken er motivert eller interessert plutselig må ta på et politisk verv, slik loven faktisk pålegger dem å gjøre. Alle som har vært med i en nominasjonskomitÈ, vet at mange sier ja til å stå på ei liste med den uttrykkelige begrunnelse at de vil kun være ”listefyll”. At noen av disse i neste omgang viser seg å gjøre en glimrende jobb som lokalpolitikere, er på siden av poenget.

Fremdeles vil velgerne kunne ha en viss innflytelse over sammensetningen av en partigruppe ved at man kan gi en ekstrastemme til ”sin” kandidat. Men muligheten til å stryke kandidater, blir fjernet. Begge disse - både muligheten til å kumulere og det at man ikke kan stryke - er positive og gode forslag.

Når man diskuterer spørsmål som har med ”velgernes innflytelse” over sammensetningen av en kommune- eller bystyregruppe å gjøre, er det lett å ironisere over det forholdsvis lille antallet personer som deltar i denne prosessen. Det er få som møter opp på lokalpartiets årsmøte der nominasjonskomiteen blir valgt, og det er få som kommer på selve nominasjonsmøtet. Derfor må velgerne få si sitt inne i stemmeavlukket, blir det hevdet.

Også dette er et argument med svært begrenset tyngde. Man kan like det eller ikke, men det er gjennom de politiske partiene at de folkevalgte fora fungerer. Og det er partienes organer som har den beste oversikten over hvem som er motivert for å gjøre en politisk innsats og hvem som ikke er det. Det er ikke slik at enhver som står på ei liste, i prinsippet er kandidat til et hvilket som helst ombud på vegne av sitt parti. I hvert fall er det ikke slik i den virkeligheten der politikerne skal gjøre sitt ofte nokså utakknemlige arbeid.

Slik jeg ser, sier ikke flertallet på Stortinget nei til større velgerinnflytelse, men de sier nei til større vilkårlighet. Det er et fornuftig nei.

Skrevet av: Nils-Petter Enstad