Velferdstørke - en styrke for lokaldemokratiet?

På nasjonalt nivå kommer dette til uttrykk i den dagsaktuelle debatt på ulike måter. Samtidig som store deler av nasjonen nå mener at tunge investeringer i høyhastighetstog visstnok skal redde miljøet, så er forsvarsevnen redusert til et minimum. Vi rekrutterer våre beste ungdommer til å føre krig i Afghanistan, mens vi verken evner å sikre dem helikopterstøtte eller tilstrekkelig medisinsk beredskap på slagmarken.

Vi ønsker lavere foreldrebetalingssatser i barnehagene, men greier verken å få på plass ordninger med frukt eller daglige måltider i grunnskolen. Dette til tross for stort politisk engasjement rundt spørsmålet og sterke anbefalinger fra eksperthold.

Forskningsministeren er på rundreise i Forsknings-Norge for å hente impulser til regjeringens oppfølging av Soria Moria-erklæringen om vekstmålene for forskningsinnsatsen her til lands. Innen 2010 må innsatsen økes med 40 milliarder kroner for at forskningsmålene skal nås. Forskningsinstituttet NIFU Step har da også konkludert med at dette vekstmålet over lang tid har fremstått som helt urealistisk.

I den andre enden av utdanningssystemet savner grunn- og videregående skoler tilstrekkelig dekning av datautstyr og lærebøker, mens kvaliteten på skolebygg ofte er utilfredsstillende med dårlige læringsbetingelser.

Mens nasjonen aldri tidligere har opplevd en tilsvarende akkumulering av privat rikdom som vi har opplevd særlig det siste tiåret, så er gruppen som faller utenfor stadig bekymringsfullt stabil. Og regjeringens svar på fattigdomsutfordringen begrenser seg til en viss tillemping av bostøtten, med en økning av rammene for ordningen samlet med 100 millioner fra kommende år. De grunnleggende utfordringer knyttet til å skape et samfunn med like verd for alle, forblir fortsatt like uløst i verdens rikeste nasjon.

Kontrasten mellom privat rikdom og offentlig fattigdom kan åpenbart nyanseres og forklares. Og det er et faktum at vi aldri har brukt flere ressurser på velferdstjenester enn hva vi gjør i dag. Men svært mange brukere av kommunale tjenester sitter, kanskje paradoksalt nok, i denne situasjonen igjen med en opplevelse av at kommunene kommer til kort i forhold til å skulle ivareta sine primæroppgaver. Som i Kongsberg, hvor kommunen de siste ukene vel har fått mye ufortjent negativ oppmerksomhet rundt situasjonen innenfor eldreomsorgen. Utfordringene i Kongsberg er ikke savnet av politisk engasjement, men tilgangen på ressurser.

I denne situasjonen er det ikke lenger hjemkommunen som fremstår som den troverdige garantist for velferdstjenester gjennom alle livets faser, men storting og regjering. I dette bildet blir kommunene redusert til en litt uforutsigbar og iblant en lite troverdig leverandør av de tjenester som er lovt brukerne med statsgaranti.

Jeg har for egen del lenge trodd at reduksjon i ressurstilgangen for kommunene helt eller delvis kunne la seg kompensere ved en tettere samhandling mellom brukerne og de aktuelle tjenester. I møte mellom brukere med kompetanse på eget liv og kommunale medarbeidere med kompetanse og faglig frihet, ville en få en optimalisering ev de individuelle tjenester.

Sagt på en litt annen måte: Hverdagsmakt + brukermakt = livskvalitet.

Det som nå er i ferd med å skje, er at både brukeren og tjenesteyteren i hverdagen opplever en knapphet i forhold til velferdsgoder som storting og regjering har garantert for, gjennom en stadig sterkere rettighetslovgivning. Høstens valgkampdebatter har også sikkert for mange skapt forventninger som garantert ikke vil bli innfridd i de årsbudsjetter og økonomiplaner som i disse dager er til behandling i Kommune-Norge.

Det spennende nå, er imidlertid hva som skjer når brukermakt og hverdagsmakt sammen retter sin frustrasjon mot politisk og administrativ ledelse i kommunene.

Og dette er en frustrasjon ogforventningskrise som kan ha mange utganger. De rikeste kan søke seg mot et marked med private aktører, som alltid vil være der så lenge det er en etterspørsel etter deres tjenester. Dyktig fagpersoner, som ønsker å kunne stå inne for en faglig standard i forhold til de tjenester de utfører i hverdagen, kan velge seg bort fra kommunene og offentlig sektor. Oppslutningen om partier og lokaldemokratiet kan bli ytterligere redusert og ytterligere utfordre kommunenes legitimitet.

Statsvitere har sikkert en rekke forklaringsmodeller knyttet til denne utviklingen. For egen del håper jeg at alliansen mellom brukermakt og hverdagsmakt vil være vitaliserende for lokaldemokratiet. Et levende lokaldemokrati forutsetter at innbyggerne og medarbeidere bryr seg og er engasjert i utviklingen av eget lokalsamfunn.

Skarpe meninger og debatter vil gi lokalpolitikken nye utfordringer og et annet innhold. Kanskje vil levende debatter i kommunestyrene om prioriteringer og retningsvalg erstatte rituelle øvelser som i dag har en for stor plass i kommunestyrene, med for eksempel ørkesløse debatter om uttalelser til statlige høringer, hvor kommunens stemme uansett aldri blir hørt.

Skrevet av: Einar Gaustad