Vedlikeholdsetterslep i kommunenes regnskaper hvordan få dette synliggjort?

Det har i det siste pågått en diskusjon om ulike regnskapssystemers fortreffelighet i forskjellige media. Revisorforeningen (DnR) hevder at offentlige regnskaper ikke får fram forpliktelser tilfredsstillende, og viser til at internasjonale regler hadde vært bedre. Både NKRF og NKK har tatt til motmæle. Det er i utgangspunktet misvisende å omtale «offentlige regnskaper» generelt i denne diskusjonen all den tid det er vesensforskjell mellom statsregnskapet og kommuneregnskapet. Mine refleksjoner her knyttes til kommuneregnskapet.

I kommunal sektor bokføres vedlikehold når det er kjent (anordningsprinsippet), dvs. når kommunen har gått til anskaffelse av vedlikeholdstjenester. Dersom man unnlater å gjennomføre vedlikehold, selv om det synes påkrevet, vil ikke dette komme til uttrykk i tallregnskapet. Det kan på frivillig basis (ikke obligatorisk) informeres om et vedlikeholdsetterslep i note til regnskapet. Det er imidlertid også en løsning å bevilge midler til framtidig vedlikehold gjennom en avsetning («nødvendige avsetninger» ifølge kommuneloven). Det betyr at man etter politisk prioritering velger å møte et framtidig vedlikehold ved først å spare (egenfinansiering).

Å bevilge midler til vedlikehold konkurrerer i prinsippet med alle andre bevilgninger. Et nytt sykehjem som ikke vedlikeholdes, vil ikke kunne påregnes å være funksjonelt i den fastsatte levetiden på 50 år. Det er altså en pris på det å måtte foreta en total rehabilitering eller bygge nytt 10 år før tiden pga. manglende vedlikehold. Det er derfor viktig at også kommunene kan synliggjøre et vedlikeholdsetterslep slik at politikerne kan ta dette med i prioriteringsdebatten. Grunnlaget kan, som nevnt, finnes i note til tidligere års regnskaper eller som et administrativt innspill i budsjettdokumentet, jf. bevilgning til «nødvendige avsetninger». 

I privat sektor (selskapsregnskapet) er hovedsystemet å bokføre vedlikeholdsforpliktelsen, enten som avsetning eller gjennom økte avskrivninger (se nedenfor). I visse bransjer, så som for fly, skip, borerigger og noterte eiendomsselskaper, som har stort periodisk vedlikehold, er det praksis for å bokføre andel av vedlikehold årlig fram til at selve vedlikeholdet gjennomføres. Denne periodiseringen hjemles på vanlig måte i sammenstillingsprinsippet. Hvorvidt det er praksis å gjennomføre slike avsetninger/økte avskrivninger for andre bransjer, er kanskje mer usikkert. 

I kommuneregnskapet bokføres avskrivninger etter en fast plan for levetider. Det er også hjemmel for å bokføre nedskrivninger i visse situasjoner. Regnskapsstandarden om nedskrivninger gir trolig ikke hjemmel for å bokføre vedlikeholdsetterslep, den tar høyde for mer «fundamentale» bruksendringer. Avskrivningene har ikke bevilgningsmessig eller resultatmessig konsekvens, men reduserer verdien av anleggsmidlene. Avskrivningene kommer likevel til uttrykk i nasjonal statistikk over kostnader knyttet til drift av formålsbygg (skoler, sykehjem osv.).

I selskapsregnskapet bokføres avskrivninger etter en individuell plan som gir uttrykk for forbruket (verdiforringelsen) på anleggsmiddelet over levetiden. Dersom et bygg forringes raskere enn opprinnelig avskrivningsplan som følge av manglende vedlikehold, vil altså levetiden reduseres og avskrivningskostnaden bli større. På denne måte vil et vedlikeholdsetterslep mer indirekte komme til uttrykk gjennom avskrivningene. Også anleggsmidlenes verdi reduseres med avskrivninger,naturligvis.

Hvilket regnskap gir da best uttrykk for vedlikeholdsetterslepet? I selskapsregnskapet vil etterslepet enten komme til uttrykk gjennom avsetninger eller økte avskrivninger, altså etter en regnskapsfaglig vurdering. I kommuneregnskapet kan etterslepet enten komme til uttrykk i noter, eller gjennom bevilgninger ved avsetninger til framtidig vedlikehold, altså etter en politisk vurdering. I en regnskapsfaglig diskusjon vil altså regnskapene i privat sektor gi best uttrykk for vedlikeholdsetterslepet. Hva som er praksis, kan være et annet spørsmål. 

Kommunene kan anskaffe varige driftsmidler (bygg, anlegg, veier m.v.) gjennom såkalt offentlig-privat samarbeid (livsløp/OPS-avtaler). Slike avtaler omfatter også krav til gjennomføring av vedlikehold (FDV) på driftsmiddelet i et visst antall år før kommunen overtar vedlikeholdsansvaret. Gjennom leieprisen vil kommunen få inkludert FDV-kostnader. Dette er altså et eksempel på at forskjellige anskaffelses- og driftsløsninger gir forskjellige utslag i kommuneregnskapet.

Kommunene hadde i 2002 en omfattende revisjon av regnskapsforskriften med krav til bokføring av pensjonsforpliktelser. Reglene bygget på Norsk Regnskapsstandard om pensjonskostnader. Konsekvensen av dette, kort fortalt, er at den kommunale balansen framviser pensjonsforpliktelser etter aktuarmessige beregninger, men driftsregnskapet i realiteten viser pensjonsinnbetalingene, dvs. at virkningen av beregning av pensjonskostnader tilbakeføres over tid (inntil 15 år). Dette er en konstruksjon som innebærer at man i regnskapsfaglig prinsipiell tenkning alltid må ta forbehold om denne løsningen.