Annonse
Debatt
Varsling og politietterforskning
Olav Njaastad tar i kommentaren i forrige Kommunal Rapport til orde for å revidere den ferske varslerparagrafen, på bakgrunn av at en varsler kan risikere å være kriminell, dersom varslingen er «uforsvarlig», jf. ny § 2-4 i arbeidsmiljøloven. Dette må bygge på en misforstått oppfatning av både den saken som nevnes og reglene om varsling.
Arbeidsmiljølovens regler om varsling er ment å beskytte varslere mot urettmessige reaksjoner fra arbeidsgiver og andre ansatte i virksomheten, såkalt «gjengjeldelse». Den gir altså et vern som andre ikke har. Det er fullstendig misforstått å hevde at bestemmelsen er en straffebestemmelse som gir politiet anledning til å innlede etterforskning, og domstolene til eventuelt å idømme straff.
Politiets rolle i såkalte lekkasjesaker er å etterforske om det foreligger straffbare forhold, herunder typisk brudd på taushetsplikt. Taushetspliktsbestemmelsen det er snakk om, er blant annet forvaltningsloven § 13, og brudd på taushetsplikten er straffbart etter straffelovens § 121. Varslerbestemmelsen verken skjerper eller opphever taushetsplikten eller straffbarheten av brudd på den.
Pressens kamp for en annen varslerbestemmelse enn den som ble vedtatt, er legitim. Det må imidlertid gå en grense for hvor langt faktum og jus kan strekkes. Njaastad gikk etter min mening her ut over det som var forsvarlig, men han risikerer selvsagt ikke å bli straffet for det.
