Vanskelig kommuneøkonomi?

Det er lett å gå seg vill i ukjent landskap. En hyppig påstand er at øremerkede tilskudd er til hinder for kommunal handlefrihet. Denne misforståelsen har forårsaket stor skade i balanseforholdet mellom stat og lokalforvaltning, og som konsekvens tatt fokus vekk fra statens forpliktelse til å finansiere reformer og velmente programposter.

Hva de mange som har meninger om lokaldemokrati og kommuneøkonomi burde gjøre, er å studere hvordan budsjett- og økonomiarbeidet i kommunene fungerer på nært hold. Da hadde en kanskje funnet ut at øremerkede tilskuddsordninger ikke er så stort problem som en tilsynelatende kan få inntrykk av. Det handler om hvilket ståsted en har; ovenfra eller nedenfra.

I fjor høst gjorde Stortinget vedtak om endring av lærerpensjonene til Statens Pensjonskasse (SPK). Tidligere fikk kommunene refundert sine utgifter, krone for krone, som en hadde innbetalt til SPK. Etter stortingsvedtaket ble denne refusjonsordningen «innlemmet» i rammetilskuddet, hvilket betyr at kommunene nå får disse pengene tildelt i de generelle kriterier. Konsekvensen er at den gamle ordningen, som var 100 prosent rettferdig og treffsikker, erstattes av en generell og vilkårlig ordning som ikke gjenspeiler den enkelte kommunes faktiske utgifter. Kommuner med større utgifter til grunnskolesektoren taper på dette, mens kommuner hvor grunnskolen utgjør en mindre del av kommunebudsjettet, er vinnere.

Det burde bekymre alle som er opptatt av et rettferdig inntektssystem at 300 millioner kroner er på avveie etter innføringen av denne «papirreformen».

Innlemmingen av det øremerkede tilskuddet til kommunale landbrukskontorer, som ble gjort for to-tre år siden, hadde en tilsvarende slagside. Oslo kommune, uten eget landbrukskontor, var vinneren etter at dette tilskuddet ble innlemmet i det generelle rammetilskuddet, og Oslo fikk 40 millioner kroner ekstra for å drive landbrukskontor. Også andre befolkningstunge kommuner fikk merinntekter, mens pengene ble tatt fra distriktskommune. Det hører med til saken at denne endringen hadde en slik symbolsk slagside, at departementet for inneværende år måtte endre tildelingene.

Eksemplene er mange på hvordan gode, enkle og rettferdige ordninger er blitt erstattet at vilkårligheter, når pengene skal fordeles innenfor det generelle rammetilskuddet. Hva skal for eksempel skje i 2006, når barnehagetilskuddet skal innlemmes ? Hvordan vil pengene til skoleskyss bli fordelt neste år?

For kommunesektoren som helhet, er det et tankekors at det årelange kravet om mer frihet i hvordan pengene kommer, har ført til skjevheter i fordelingen og stadig mindre rammer. Det er til nå staten som har tjent mest på systemomleggingene.

Det er mange av oss som arbeider på grunnplanet og vet hvordan den kommunale budsjettprosessen foregår, som ikke klarer å se hensiktsmessigheten ved å ta livet av flest mulig av øremerkede tilskuddsordninger. For oss er det viktigste at tilstrekkelig penger kommer på plass etter en riktig og rettferdig fordeling.

Skrevet av: Per A. Sperstad