Utilpasset opplæring

Tilpasset opplæring var trylleformelen som skulle få alle til å lære mer. Undervisningen skulle ikke lenger rette seg mot gjennomsnittseleven, men mot hver især. De faglig svake skulle få bedre hjelp, de dyktigste nye utfordringer. Slik skulle skolenasjonen Norge løfte seg fra de siste års skammelige prestasjoner i internasjonale kunnskapstester som PISA og TIMSS.

Hva tilpasset opplæring er, har skoler og lærere slitt med å forstå. Verken lærerskolene eller Utdanningsdirektoratet har fortalt dem det. Men det har bekymrede foreldre gjort, med loven i hånd, når de har forlangt et opplegg som treffer deres spesielle barn.

Å skreddersy individuelle opplegg til 30 unike barn, er ikke lett. Derfor er elevene blitt inndelt i gule, blå og røde grupper, lærebøkene har fått gule, blå og røde sider, og arbeidsplaner og lekseplaner har fått valgfrie sett med oppgaver på ulike nivåer.

For min 5.-klassing handler lekser bare om én ting, nemlig å bli ferdig. Arbeidsplanene på ungdomsskolen virker på samme måte. Det viktigste er at de blir gjort, ikke hva de lærer av dem, ifølge skoleforsker Ole Kristian Bergem, som var flue på veggen i seks 9.-klasser over tre uker.

Arbeidsplanen forteller elevene hva de skal gjøre i ulike fag de neste to ukene. De kan velge oppgaver på ulikt nivå. Høyeste nivå betyr flere oppgaver, ikke nødvendigvis vanskeligere. Opptil en tredel av mattetimene brukes til eget arbeid med arbeidsplanene, fant Bergem.

Han så at elevene enten gjorde alt i en fei de første dagene eller tok et skippertak helt på slutten. Ellers vandret de rundt og drev med helt andre ting. Så lenge de ble ferdig innen fristen, hadde ikke læreren noe hun skulle ha sagt. Elevene syntes matematikk var vanskelig, dødsens kjedelig og unyttig. Lærerne fortalte ikke hvorfor de skulle lære algebra. De vet det kanskje ikke selv. Bare 8 prosent av norske mattelærere på 8. trinn har minst ett års fordypning i matematikk, mot 64 prosent internasjonalt.

Fotballtrenere og pianolærere vet at det må øves jevnt og trutt, før ferdigheter sitter i hode, bein og fingre. Men pugging og terping av formler og framgangsmåter er det ikke rom for i norske klasserom, som flommer over av kalkulatorer og PC-er. Når elevene holder på med hvert sitt, passer det dårlig med felles drilløvelser og oppsummeringer.

TIMMS viser da også at de aller fleste norske elever mangler helt elementære regneferdigheter. Bare 5 prosent av 4.-klassingene klarer å dele 762 på seks. Det internasjonale snittet er 39 prosent. Halvparten av norske elever har lavt eller under lavt kompetansenivå i matematikk. Ingen har nådd et avansert nivå, mot 25 prosent av elevene i Japan og 5 prosent i Slovenia.

Hos oss holdes både mattegenier og mindre begavede elever nede i kunnskapsløshet, ser det ut til.

Læring skjer best i et fellesskap, fastslår skoleforsker Liv Sissel Grønmo, som er ansvarlig for den norske delen av TIMSS. Hun mener begrepet tilpasset opplæring er blitt tolket feil og ført til en for individualisert norsk skole. Det både hun og kollega Bergem etterlyser, er variert undervisning, gitt av kompetente lærere med faglig autoritet.

Også kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) tar nå til orde for å gi begrepet tilpasset opplæring et nytt innhold. Han vil at elevene skal lære i et fellesskap med kyndig veiledning og ikke overlates til seg selv.

Kanskje vi like godt skal sløyfe ordet tilpasset og konsentrere oss om opplæring?