Annonse
Debatt
Urettferdig behandling
Ved langtidsinnleggelse i institusjon får den pårørende som blir boende igjen i felles hjem dekket halvparten av boutgifter og strømutgifter i et halvt år. Dette dekkes av den langtidsinnlagtes pensjon. Kommunene tar deretter tilbake denne støtten, selv om institusjonsbeboeren fortsatt er i felleseie med gjenboende ektefelle/partner.
Den gjenboende plikter å oppbevare institusjonsbeboerens klær og eiendeler, men må alene svare for alle utgifter til husleie og til vedlikehold av felles bolig. Mange pårørende har av den grunn måttet selge hjemmene sine og finne billigere bomulighet. Flere har måttet ta opp lån for å klare sine faste utgifter.
Særlig urettferdig er situasjonen der det foreligger gjengifte og det finnes særkullsbarn. Den gjenboende ektefelle/partner som alene har måttet sørge for alt vedlikehold av felles bolig, må ved institusjonsbeboerens bortgang dele boligens verdi til høyeste dagspris med særkullsbarna.
«Forskrift om vederlag for opphold i institusjon» sier at kommunene kan bruke «skjønn».
Kommunene har ifølge forskriften mulighet til å benytte skjønn i tilfeller som er nevnt i foregående avsnitt. Når den gjenboende pårørende ikke har nok inntekt til å klare sine faste utgifter, kan det søkes om forlenget fradrag for boutgifter.
Pensjonistpartiet har ikke særlig god erfaring med at kommunene benytter adgangen til å hjelpe vanskeligstilte pårørende. PP vil derfor nøye følge opp hvilken hjelp kommunene yter til den som blir boende i hjemmet etter ektefelles/partners langtidsinnleggelse i institusjon.
