Underkjent furu

Beiarns kommunevåpen er furu i gull på grønn bunn og har vært i bruk siden 1988. Det er selvfølgelig fordi denne innlandskommunen i Nordland er full av «den kosteligste furuskog», som Petter Dass skriver i Nordlands trompet.

Furua har altså gjennom tidene vært et karakteristisk kjennetegn ved Beiarn. Det finnes ennå rester etter kjempefuruer som er over tusen år gamle.

Derfor var det ikke underlig at kommunen ønsket furua som sitt symbol, men Riksarkivet sa at furu og andre nåltrær ikke hører hjemme i den heraldiske motivkrets. Den heraldiske formtradisjon krever at planter og trær skal kjennetegnes ved karakteristiske detaljer.

Beiarn valgte likevel å beholde furua.

– For noen år siden vurderte vi på nytt om vi skulle finne et annet symbol som var godkjent, men vi fant ut av det fikk være. Vi synes det vi har er fint og høvelig, og at det passer vårt behov, sier ordfører Frigg Ottar Os.

Landbruk og skogsdrift er fremdeles viktige næringsveier, og tradisjonelt har båtbygging vært Beiarns store industri.

– Den siste sjekta ble bygd her 1952 og var på 52 fot. Båtbyggertradisjonen døde ut. Det ble stadig vanskeligere å få tak i god furu uten å gå dypt inn i skogen, forteller Os.

– Det var 1800-tallet som var storhetstiden for båtbygging i Beiarn. Landbruk har det vært hele tiden. For riktig å understreke at vi er i en landbruksbygd, heter kommunesentret Moldjord. Det er jo litt smør på flesk. Jeg så en gang i et kryssord at oppgaven var humus, humus og svaret moldjord, ler ordføreren.

Kommunen ligger i en dal, og mange stedsnavn ender på jord. Før ble det dyrket mye korn her. Nå driver bøndene mest med husdyr. 

«For fellesskap, tradisjon og nye utfordringer»

Beiarns slagord ble til i forbindelsen med kommuneplanarbeidet en gang på 80-tallet og lyder: «For fellesskap, tradisjon og nye utfordringer».

– Det står seg fremdeles, mener ordføreren.