Underholdning som brubygger

Det dreier seg om underholdning, og kanalen er TVNorge. En kringkaster med et sterkere kommersielt enn folkeopplysende preg. Likevel, underholdning kan også virke politisk, om det er noe kraft i den.

Noen uker tilbake fikk vi altså oppleve Jul i Tøyengata. Ved siden av å være en vennligsinnet parodi på originalen, var det også en «dokumentar» fra den mest flerkulturelle gata i Norge. Jul i Tøyengata anno 2006 reflekterer et litt annet hverdagsliv enn det som var tilfelle da Jul i Skomakergata ble sendt første gang i 1979. I julekalenderen fra Tøyen ble vi kjent med menneskene som bor der; deres tanker, handlinger og dagligdagse gjøremål. Vi fikk et lite innblikk i deres hverdag slik den er, men uten at majoritetssamfunnet legger merke til det. Her ble små og store gleder og sorger vist, slike som er del av alle menneskers hverdag.

For en som selv er innvandrer, var det ikke bare underholdningsverdien som var viktig. Assosiasjonene til hverdagsliv i minoritetsbefolkningen er vel så viktig, og jeg mener etniske nordmenn fikk et ganske virkelighetsnært innblikk gjennom serien. Jeg innrømmer gjerne at jeg er begeistret for det Ali presterer i denne serien, og har ennå til gode å se andre TV- eller filmproduksjoner som har brakt oss nærmere en beskrivelse av en norsk flerkulturell hverdag.

Så er det lagt på litt her og spissformulert litt der, men det skulle da bare mangle, ettersom dette er en underholdningsserie, hvor noe dramatisering måtte til. Komikken er selve krydderet som får serien til å bli morsom og severdig. Handlingen er altså ikke hentet ut av løse luften, men er lagt nær opp til det som kan være en slags hverdag for en innvandrer som omgår sine etnisk norske naboer som best han kan.

Noe av det mest interessante, er kjennskapet vi fikk til rollefigurene Naeem og Iram. Vi fikk et innblikk i et pakistansk ektepars forhold, et innblikk som er et annet enn det bildet vi ofte får gjennom mediene. Men det aller mest verdifulle er at pakistanere, så vel som etniske nordmenn, gjennom desember har sittet i stua foran TV-en og ledd godt av selvironien som særlig Naeem får fram. Jeg har ikke møtt noen som har reagert negativt på rollen til Naeem, med språket han bruker og drømmene han har.

Jeg tror at for et hvilket som helst folkeslag er det et sunnhetstegn at man kan le av seg selv. At man kan det, vitner om selvtillit og selvrespekt. Og det er et godt tegn at det kan lages en humorserie med pakistanere basert på harselas og selvironisering, uten at det vekker noen oppsikt.

I serien fikk vi også oppleve de positive og negative sidene av en flerkulturell hverdag på Tøyen. Vi så den lille verden de aller fleste lever sine liv innenfor, hvor noe av det viktigste er å mestre livet og nå våre daglige mål. Gleden Naeem opplever når han blir taxisjåfør, er for ham et høydepunkt, en drøm hvis oppfyllelse gir ham enorm glede. Det viktige her er at han når sitt mål, og så tåler vi litt ironisering over at enda en pakistaner ble drosjesjåfør.

Kort sagt fikk serien fram at pakistanere er vanlige folk, et poeng som gjentas på en god måte i denne serien. Her gjengis mange små øyeblikk og hendelser som til sammen utgjør et hverdagsliv - normale, kjedelige ting som aldri ellers ville blitt filmatisert eller gjort offentlig på noen måte.

Men det måtte altså en julekalender på TVNorge til, for i andre former hadde denne hverdagsligheten aldri kommet fram. Så jeg vil si til alle som bidro: Godt tenkt, vel skrevet og elegant filmatisert. Og takk for bidraget til å gjøre oss pakistanere ennå litt mindre fremmede for etniske nordmenn.

Skrevet av: Khalid Mahmood