Trynefaktor

Ved hvert eneste valg de siste årene har kommentatorene slått fast at vi står overfor den tøffeste valgkampen noensinne. Også denne gangen er det varslet en valgkamp preget av tøffe dueller og skittkasting.

En stadig raskere og mer tabloidisert medievirkelighet har åpenbart satt sitt preg på den politiske debatten i Norge. Det er likevel ingen grunn til å overdrive. Det politiske ordskiftet her i landet er fortsatt usedvanlig dannet. Vi skal ikke gå lenger enn til våre naboland før tonen er en helt annen. Hadde norske politikere vært enda høfligere mot hverandre, så hadde de færreste av oss oppdaget at det i det hele tatt var valg.

Det er selvsagt grunn til å være på vakt mot at valgkampen domineres av skittent spill og ufine personangrep. Vi kan ikke utelukke en viss sammenheng mellom en mer brutalisert politisk debatt og politisk motivert vold. I norsk lokalpolitikk har vi imidlertid svært langt igjen før vi nærmer oss denne farlige grensen. Ingen samfunn utvikler seg uten konflikt og meningsbrytning. Temperatur i den politiske debatten er avgjørende for å skape engasjement.

Det er heller ingen grunn til å bekymre seg for større personfokus. Tvert imot. Det er ikke de store ideologiske forskjellene som kjennetegner norsk kommunepolitikk. Lokale tradisjoner og personkjemi skaper allianser og samarbeid i kommunestyrene på tvers av de tradisjonelle blokkene. I enkelte kommuner er det godt samarbeid mellom partier som har utpekt hverandre til politiske hovedmotstandere i rikspolitikken.

Samtidig er de fleste partiprogrammene gjennomsyret av floskler, og de færreste av oss er i stand til å skille dem fra hverandre. Da er det ikke et demokratisk problem, men helt naturlig, at valgkampen handler mer om kandidatenes personlige egenskaper enn om programmer. Kommunevalgkampen bør derfor bli mer personfokusert - ikke mindre.

Heldigvis ser vi at partiene begynner å ta dette på alvor. Enkelte steder er valgkampen i full gang, og vi kan for første gang ha en tro på at dette blir valgkampen der nettet for alvor vil gjøre sitt inntog. Enhver lokalpolitiker med respekt for seg selv har snart sin egen blogg og sin egen profil på Facebook eller andre nettsamfunn, og partiene er sakte, men sikkert i ferd med å ruste opp sine egne nettsider. Etter hvert vil stadig flere politikere oppdage at nettet gir dem mulighet til å kommunisere direkte med et stort antall velgere, uten å bli redigert av kritiske journalister.

På sikt kan dette åpne for en helt ny kommunikasjon mellom velgere og folkevalgte. Det går an å håpe at nye, virtuelle møtesteder mellom politikere og folket kan bidra til økt interesse for politikk, spesielt blant de yngste velgerne.

Det er dessverre ingen grunn til å tro at utviklingen av Facebook-demokratiet skal føre til noe umiddelbart politisk jordskjelv i Kommune-Norge. De politiske partiene har fortsatt langt igjen før de har nettsteder som er egnet til å tiltrekke seg nye velgere.

Samtidig viser en rask tur innom de partipolitiske gruppene på de ulike nettsamfunnene at dette foreløpig er en arena for menigheten. Dermed er effekten først og fremst indremedisinsk.

For partiene begynner det å haste. Dersom valgkampen ikke raskt tilpasses den nye formen for kommunikasjon, risikerer vi virkelig dramatiske fall i oppslutningen om valgene, og effekten kan bli varig.

Skrevet av: Erlend Skevik