Debatt
Trist på bunnen
Det er ikke moro for kommuneledelsen å ha en skole som havner på bunnen av skolemålingene. Det gir mye negativ oppmerksomhet.
Elever føler seg dumme, foreldre blir sinte, og kommunestyret vil vite hva som skjer. Da kan man gå i forsvar og si at det er prøvene det er noe galt med, og det var det mange som gjorde da målingene begynte for noen år siden. Men først og fremst har alle målingene fra nasjonale prøver til PISA-tester satt fart på skoleeierne.
– Kommune-Norge har fått Pisa-sjokk sa KS-direktør Sigrun Vågeng i et intervju med Aftenposten i høst.
Det har hun rett i. Når sjokket over dårlige resultater har lagt seg, tar mange kommuner tak i opplæringen på en helt annen måte.
I dagens avis skriver vi om lille Åfarnes skole i Rauma kommune, som gjennom systematikk og tester hver 14. dag har fått til nesten like gode resultater som de internasjonale privatskolene. Andre skoler har også krøpet oppover lista etter at de har satt i gang leseløft og mattedugnad. Så innsats nytter.
Det er for så vidt oppløftene å se at økonomi ikke har avgjørende betydning. Det betyr at alle har en sjanse til å forbedre resultatene sine, bare man er kreative og har vilje til å ta et tak. Elevgrunnlaget er selvfølgelig viktig, men havner man nederst på lista år etter år, er det grunn til å se på skolens arbeidsmetoder.
Uten offentliggjøring av skoleresultater får man ikke det samme presset på seg til å gjøre en innsats. Og om man er på bunnen det ene året, kan det bare gå en vei. Forbedring er alltid en gla’sak.