Trekk ny lov om kommunal helse- og omsorgstjeneste

I og med at det er departementet som formulerer forslag til ny «Lov om kommunal helse- og omsorgstjeneste», må vi anta at det ligger bestemte meninger i bunnen med hensyn til hva som er lovens intensjon, mål og krav, ut over økt ansvarsoverføring til kommunen på systemnivå. Det kommer ikke klart til uttrykk i lovtekst og kommentarer hva som regnes som forsvarlig kompetanse og omfang av de tjenester som skal tilbys.

Samhandlingsreformen som ligger i bunnen av lovverket, er tenkt som en omfattende omlegging av både kommunens og sykehusets helse og omsorgstjeneste, med betydelig utvidelse av spesielt kommunens ansvars- og myndighetsområde gjennom et «sørge-for-ansvar». Likevel uttaler departementet gjentatte ganger i høringsnotatet at det her dreier seg om tjenester som allerede blir utført og at omleggingen ikke vil føre til vesentlig økte administrative eller økonomiske konsekvenser. Departementet velger på denne måten å bagatellisere konsekvensene av omleggingen og velter alt ansvar for gjennomføring over på den enkelte kommune. Kommunene, som allerede er i en vanskelig økonomisk situasjon p.g.a. nåværende tjenestetilbud, vil enten havne i alvorlig krise eller bli tvunget til å redusere tjenestetilbudet vesentlig.

Ser vi på institusjonstjenesten, er det sterkt å beklage at departementet ikke beskriver mer konkret hvilket omfang som kreves, hvordan tjenesten skal utformes og hvilke kvalitetskrav som bør stilles.

Departementet blander sammen tjenester gitt i eget hjem og i institusjon, og åpner for at kommunen fritt kan velge disse og andre tjenestetilbud, uten å vurdere kvalitetsforskjellen eller de økonomiske konsekvenser av valgene. På bakgrunn av en sterkt økende andel eldre mennesker, vil også antallet som har demens øke, anslagsvis en fordobling, fra ca. 70.000 i dag til ca. 140.000 demente mennesker om 30 år.

Regjeringen argumenterer i denne sammenheng med en satsing på bl.a. sykehjemsplasser for å dekke behovet, men uten samtidig å legge inn driftsmidler. Dette vil uten tvil bli kommunenes desidert største utfordring både økonomisk, personellmessig og utstyrsmessig i årene som kommer.

At den nye Lov om kommunal helse- og omsorgstjenester forholder seg nøytral til dette spørsmålet og i en viss forstand viker unna en klar konkretisering av sykehjemsbehovet, er oppsiktsvekkende!

Når departementet legger opp til en så stor handlefrihet for kommunene, at ingen vet helt hva og hvordan dette skal gjøres, da handler det mer om ansvarsfraskrivelse og ikke om å legge til rette for lokal utvikling og tilpasning.

Den nye loven beskriver i hovedsak systemer, organisasjoner og administrative organer, men i liten grad forholdet til enkeltmennesker. F.eks. hvem skal bestemme behandlingsopplegg, behandlingstype og behandlingssted for en pasient som utskrives fra sykehuset til kommunal oppfølging? Er det den ansvarlige lege ved sykehuset, fastlegen i kommunen eller et administrativt kontor i kommunen?

Fastlegen bør være nøkkelperson og «en bru» mellom sykehuset og kommunen når det gjelder ansvar og myndighet til å fastlegge kommunens tilbud av medisinsk behandling og oppfølging. Fastlegen må også ha samme forhold til hjemmeboende pasienter/klienter i kommunen. Fastlegens medisinskfaglige myndighet, – må utøves i samråd med annet fagpersonell, for å bestemme omfang, type behandling/ oppfølging og rehabilitering, inklusive innskrivningsmyndighet til sykehjem/ lokalmedisinsk senter. En slik rolle er ikke tilfredsstillendeavklart i lovforslaget.

En annen særdeles viktig sak er at lovforslaget endrer gjeldende ansvar og myndighetsutøvelse for øverste klageinstans. I forslaget skal således øverste klageinstans (fylkesmannen/helsetilsynet), ikke lenger ha rett til å fatte overordnet pålegg i saken, men bare oppheve vedtaket og sende saken tilbake til kommunen for ny vurdering. Det er kommunens frie skjønn som skal være avgjørende og enkelte kan hevde at det er kommunen som kjenner forholdene best. Imidlertid finnes eksempler på at kommuner av økonomiske grunner kan bli presset til å tøye grensene. Her åpnes det for at kommunen som ytterste konsekvens kan komme til å gjøre ulovlige vedtak gang på gang uten forpliktende korrigerende pålegg fra overordnet faglig myndighet.

Blir dette lovfestet, innebærer det at pasientens/ klientens klage kun blir en papirbestemmelse uten innhold, – en byråkratisk ekstrakostnad uten mening.

Etter en rask gjennomgang av lovforslaget med kommentarer, sitter man igjen med inntrykk av et lovforslag som er altfor uklart og diffust.

Det er på denne bakgrunn, naturlig å anbefale at lovforslaget i nåværende form trekkes tilbake for nærmere avklaring og at det fremmes på nytt når avklaring er funnet sted.