Debatt
Tilsynstyranniet
Det statlige myndighets- og tilsynstyranniet er blitt stadig mer omfattende. Jeg blir som kommunal leder irritert når rikspolitikere sier at «kommunene må effektivisere og bruke mer av ressursene på direkte tjenesteyting». Har de ikke innsikt, eller er det et lettvint politisk frieri?
Med flere tiårs fartstid i kommuner har jeg erfart en sterk vekst i antall statlige faglige enheter, som på hver sine områder gir regler og myndighetspålegg. Ingen synes å ta ansvar for å koordinere og regulere mengden. Resultatet er at kommunene overlesses i et slikt omfang at bare det å holde seg à jour er en utfordring.
Og det holder ikke å kunne reglene og følge dem. Det skal også dokumenteres at de følges. Og dokumentasjon tar tid, både for lederne og for de som er i direkte tjenesteyting. Det blir derfor mindre tid til brukerne.
Et statlig styringsinstrument er tilsyn. Det omfattende regelverket medfører at nesten alle kommuner får merknader og/eller avvik. Å få tilsyn er egentlig greit, da det også er en «eksamen» og en læringsprosess. Men «pensumet» er for stort og rigid.
Mange av myndighetspåleggene og reglene er nødvendige og bra, men en del er unødvendige. Og de er ofte for bastante og detaljerte, på bekostning av det faglige skjønnet.
Den verdenskjente statsviteren Johan P. Olsen påpekte følgende i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1/1998 artikkelen «Offentlig styring i en institusjonsforvirret tid»:
To motsatte og samtidige bevegelser pågår:
• Mange beslutninger flyttes ut av den politiske sfære, dvs. lovgivende forsamlinger og regjeringer (privatisering, konkurranseutsetting, fristilling ved selskapsdannelse)
• En nysentralisering og opphopning av styringsformer, illustrert bl.a. ved vitenskapeliggjøring, med hovedvekt på lovstyre, regler og domstolskontroll. Rettsliggjøring, også med hovedvekt på lovstyre, regler, domstolskontroll, der det politiske skjønn begrenses.
Revisjonseksplosjon, med vekt på mål, plan, instruksjon og kontroll, som binder mye tid. Dette forsvares med at desentraliseringen av oppgaveløsning skaper et økt kontrollbehov med resultater og måloppnåelse. De som driver primærvirksomheten kommer mer i bakgrunnen. På denne måten undergraves det Max Weber kalte «dienstwissen», dvs. praktisk kunnskap tilegnet gjennom erfaring, men som kan være vanskelig å formalisere og kvantifisere.
Disse trendene utgjør også en trussel for politisk styring og et levende demokrati. Lokaldemokratiet trues ved den enormt sterke regelstyringen, også på fagfeltene.
Rannveig Dahle og Kirsten Thorsen peker på det samme i boka «Velferdstjenester i endring. Når politikk blir praksis» (Fagbokforlaget, 2004); de nye styringsmodellene innfører en del styringsverktøy (for eksempel serviceerklæringer, rammestyring, kvalitetsmål, standarder) som tar fra de ansatte en del skjønnsmakt de tidligere hadde i forhold til «skreddersøm». Fokus forskyves dermed fra praksisfeltet til toppledelsen. Medarbeiderne tilskrives en ren utførerrolle.
Vi er mange som kjenner oss igjen i disse beskrivelsene. Og tror at mange politikere, også på riksplan, er enige i at det detaljstyres for mye, men ingen synes å vite hva som kan fjernes.
Hva er resepten?
Det kan neppe gjøres så enkelt som den russiske tsaren gjorde ved byggingen av den transsibirske jernbanen. Han satte bare ett krav: Sjefingeniøren skulle sitte fremst på første vogn på jomfruturen! Garantert virkningsfullt.
Jeg leste med glede statssekretær Sandbakkens utspill omtalt i Kommunal Rapport 4. februar. Han tar statlig selvkritikk. Jeg håper dette fører til en debatt med handling som resultat.
Mange sier at økonomene ogjuristene de seneste årene har «vunnet». Det må nå skapes en bedre balanse mellom overordnet styring og regelverk og rom for det faglige skjønn på grasrota.
Dette kan gjøres bl.a. ved følgende grep:
• Kommunal- og regionaldepartementet må lage en strategi for å passe på at statlige faginstanser blir mer edruelige i antall regler og pålegg som gis. Kommunal- og arbeidsdepartementet må samordne regelverket bedre og veie dette opp mot nødvendigheten og verdien på praksisfeltet
• KS lager en kommunal dugnad for å identifisere regelverk og myndighetspålegg som anses unødvendige. Norsk Helse- og velferdsforum bidrar mer enn gjerne på helse- og velferdssektoren.