Tilsyn på bedringens vei

“Statlig tilsyn et bidrag til bedre tjenester og læring i kommunene”, var tittelen som var satt på innlegget statssekretær Dag Henrik Sandbakken skulle holde på den nasjonale tilsynskonferansen vi skrev om sist uke. Han var usikker på om den skulle tolkes som et spørsmål eller et svar. 

Hendelsen illustrerer godt status for statens tilsynet med kommunene: Det er i bevegelse i riktig retning.

For tre år siden vedtok Stortinget en prinsipielt viktig endring i kommuneloven. Fylkesmannen fikk ansvaret for å samordne, og i stor grad gjennomføre, statlig tilsyn med kommunene. I oppfølgingen som nå ligger i Stortinget, skal departementenes lovhjemler tilpasses kommuneloven. Tilsyn skal gjennomføres på samme måte, på avgrensede områder og med vekt på lovlighetskontroll.

Det er Senterpartiet i ledelsen for Kommunaldepartementet som har drevet gjennom reformen av statens kommunetilsyn. Målet er mindre og bedre tilsyn.

Neste skritt er at praktiseringen av det nye lovverket skal evalueres, og om nødvendig endres. Departementet jobber også med å styrke kommunenes egenkontroll på bekostning av den statlige. 85 ferske råd ligger på bordet fra en arbeidsgruppe.

Men staten er et flerhodet troll her. I regjeringen er SV Sps motpol, med en langt sterkere tro på nasjonale standarder og tilsyn.

Sektordepartementene og deres etater tviholder på sine tilsynshjemler. De vil sikre gode tjenester lokalt på sine områder, men har også egeninteresse i å beholde posisjon, prestisje og penger.

Fra utsiden krever brukere av tjenestene at deres lovfestede rettigheter oppfylles med flere og tøffere tilsyn, slik flere pasientorganisasjoner gjorde på Stortingets høring sist uke.

De ansattes organisasjoner støtter i noen tilfeller nasjonale standarder og sterkt tilsyn, men sukker også sammen med kommunen over mange, pirkete tilsyn.

Kjernen i kommunenes kritikk er at mange tilsyn krever mye ressurser, uten at tjenestene nødvendigvis blir bedre. Tilsynene er mer opptatt av byråkratiske rutiner enn av tjenestenes innhold. Kvaliteten på undervisningen trenger ikke bli dårligere selv om lærerne ikke har fylt ut alle skjemaene de skal tvert imot.

Tilsynene skiller ikke mellom små og store avvik og pålegg, mener kommunene. Summen framstår dramatisk, selv om de hver for seg er små. Tilsynene gjør det altfor enkelt for oss journalister å blåse “refs” og “lovbrudd” ut av sine proporsjoner. Mange gjør det bevisst for å være synlige i mediene.

Samtidig er det reelt at det finnes kommuner som gang på gang bryter lovens krav til tjenestene de skal tilby innbyggerne. Så lenge noen kommuner svikter, kan ikke lokaldemokratiet være uten grenser.

Med så mange kryssende interesser, kan det aldri bli full harmoni. Men utviklingen gir grunn til å håpe at staten og kommuner i større grad kan samle seg om sin felles interesse: Gode offentlige tjenester til innbyggerne.

Fylkesmannens nye samordningsrolle er et godt grep, som også kommunene bør se potensialet i. Men det sitter ikke som det skal ennå.

I flere fylker jobbes det godt. Vi skrev om Vestfold sist uke. Fylkesmann Kristin Hille Valla i Oppland skriver om sine erfaringer i denne avisa. Felles for dem er at de tar både den praktiske samordningen og innholdet i tilsynet på alvor.

Fylkesmennene er nær kommunene, og kan lettere bygge opp det tillitsforholdet som er nødvendig for at “statlig tilsyn et bidrag til bedre tjenester og læring i kommunene” bli svaret og ikke spørsmålet.