Tar fra de små og gir til de største

Beregningsmetoden holder ikke faglig, og tar for dårlig hensyn til avstander, bosetningsstruktur og størrelse. Det gir omfordeling av inntekter fra distrikter og mindre kommuner til de aller største byområder og forsterker sentraliseringen.

Hovedelementet i Solberg-regjeringens forslag til nytt inntektssystem for kommunene er å redusere kriteriene som tar hensyn til avstander, spredtbygdhet og størrelse. Det frigir inntekter fra de mindre kommuner og fordeles til kommunene etter folketall.

Virkning: Inntektene til de største kommunene i de største byområder økes på bekostning av distrikter og mindre kommuner. Dette er virkningen på lengre sikt, enten kommunene slår seg sammen eller ikke. De aller største kommunene med Oslo i spissen blir store vinnere, mens de fleste andre taper eller kommer likt ut.

Virkningen forsterkes av forslaget om at kommuner som har sterkest vekst i lønnsutgiftene i privat sektor får en større del av skatteinntektene (selskapskatten).

Veksten i arbeidsplasser og lønnsutgifter i privat sektor skjer innenfor tjenesteytende næringer. De vokser sterkest i de største byene. Vesentlig grunnlag for denne veksten er produksjon innenfor olje, industri, fiske, skogbruk og reiseliv. Slik produksjon er i stor grad distriktsbasert. Derfor er det heller ikke for kommunene i de største byområdene klokt å svekke bosetting og næringsliv i hele landet. Det er de langsiktige konsekvensene av forslagene.

Får Oslo kommune merinntekt på 400 millioner kroner, kan det gi 300–400 nye arbeidsplasser der, mens får en distriktskommune 10 millioner kroner mindre, må de redusere kommunale arbeidsplasser med ti.

Gir dagens inntektssystem for kommunene for mye til distriktskommuner og mindre kommuner på bekostning av de største i de aller største byområdene? Et viktig prinsipp for inntektssystemet er utjevning av kostnader for å yte likeverdige tjenester. Viktig årsak til at det koster mer å yte tjenester i noen kommuner, er bosetningsstruktur, avstander, geografi og størrelse.

Et forhold er større reise- og transportkostnader. Viktigst er vanskeligheten med å utnytte kapasiteten i skoler, barnehager, pleie og omsorgstjenester i små og mer spredtbygde kommuner. Det er krevende og nesten umulig å finne fram til enkle mål for dette. Ved alle endringer i inntektssystemet fra 1996 og utover er kriteriene som ivaretar disse forhold blitt redusert.

Det er sterke faglige innvendinger mot metodene som brukes for å begrunne reduksjonene i bosettings-, avstands- og småkommunekriteriene. Virkningene av disse forhold gir seg utslag innenfor flere sektorer; administrasjon, skole, helse, pleie og omsorg.

Når små kommuner framstår med høyere administrasjons- og fellesutgifter enn større kommuner, skyldes det også at de små i mindre grad fordeler slike utgifter på de enkelte sektorer og tjenester. I Norge brukes statistiske metoder for å anslå kriteriene for kostnadsutjevningen i stedet for å se konkret på hva det koster å yte tjenestene (normative metoder).

I slike statistiske analyser (regresjonsanalyser) kan det bli store feilkilder knyttet både til tallmaterialet som brukes og valg av statistiske metode. Når en anslår effektene sektor for sektor (partielle analyser), kommer en for lavt for kriterier som påvirker flere sektorer samtidig når de er små. Det gjelder forhold som bosetningsstruktur, reisetid og størrelse.

Når vi ser alle sektorene under ett (simultane analyser) blir effekten av dem langt større. Riktig faglig metode er de simultane og ikke partielle analysene. En av våre fremste norske økonomer, Trygve Haavelmo, fikk Nobelprisen i økonomi for å ha påvist slike effekter.

Hva gjør departementet? De baserer seg på gjennomsnittet av resultatene fra de analysene som er faglig riktig og de som er feil. Det gir grov undervurdering av kostnadene knyttet til størrelse, bosetningsstruktur og avstander. Dette er tidligere kompensert av basistilskudd. Når det reduseres blir det feil. Derfor er de foreslåtte endringer i inntektssystemet ikke faglig fundert. Formålet med endringene er å skremme kommunene og bruke økonomisk tvang for å få dem til å slå seg sammen.

Kommunene har store, ekstraordinære utfordringer med å utrede kommunereformen, integrere og motta mengder flyktninger og asylsøkere og omstruktureringer i næringsliv og arbeidsledighet. De kommer i tillegg til krevende arbeid med å utvikle kommunen og drive tjenestene innenfor knappe inntektsrammer.

Er det i en slik situasjon ansvarlig politikk å true flertallet av kommunene med reduksjon i inntektsgrunnlaget? Det kan tvinge dem til å konsentrere seg om økonomiske problemer som regjeringen lager i et siste forsøk på å tvinge kommunene til å slå seg sammen.

Logisk burde vurdering av nytt inntektssystem utestå til resultatene av kommunereformen foreligger. Det har vi tid til. Inndelingstilskuddet sikrer at kommuner som velger å slå seg sammen ikke taper økonomisk.

Med de foreslåtte endringene i inntektssystemet kan det bli økonomiske gevinster på kortere sikt av å slå seg sammen. På lang sikt rammes distrikter og små kommuner. Ønsker vi virkelig at Norge skal styres og utvikles etter et ideologisk prinsipp hvor vi tar fra de små og gir til de største?