Taktikk: Skyt på pressen

Olsen leverte denne uka en 13 siders klage på Tønsbergs Blad til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Den tidligere Frp-ordføreren, som nå sitter på Stortinget for Vestfold, klager på at han ikke har fått komme nok til orde i avisa. Flere personer er intervjuet og gir sterke karakteristikker av det som har foregått, uten at Olsen kommer til orde i hver enkelt av disse sakene. Han er derimot blitt intervjuet og er omfattende gjengitt i avisas første artikkel, og en rekke ganger senere.

I ett av punktene kritiserer Olsen lokalavisa for å ha sitert Kommunal Rapport, uten å ha gitt ham anledning til å svare på kritikken. Så er også vi litt innblandet i saken, selv om vi foreløpig ikke har noen klage mot oss i PFU. «Det får vi eventuelt komme tilbake til», skriver Olsen i klagen mot Tønsbergs Blad.

Taktikken med å skyte på pressen er velkjent. Ingen har vært så dyktig til å bruke dette kortet som Olsens partifelle Carl I. Hagen. For Hagen virket denne taktikken svært ofte. Noen ganger ble han utvilsomt ufint angrepet, uten saklig grunnlag. Dette kunne han spille på også i andre saker, der utfallene mot pressen var rene avledningsmanøvre.

Saken om de såkalte ungboleilighetene i Tønsberg handler imidlertid om Olsens egne handlinger, ikke at noen karakteriserer ham på ufint vis. Så langt i saken er det få som stiller spørsmål ved de fakta Tønsbergs Blad har presentert: Det skulle selges 24 boliger til gunstig pris til unge folk og vanskeligstilte. Det skjedde ikke. I stedet ble de siste ungboleilighetene solgt – fortsatt til gunstig pris – men til folk som kommunestyret ikke ville prioritere. Som for eksempel middelaldrende menn med god inntekt. Inkludert ordføreren.

Dette er sakens kjerne. Er dette verdt å omtale? Selvfølgelig. Må ordføreren tåle at det blir stilt spørsmål ved hans handlinger? Utvilsomt. Tønsbergs Blad gjør jobben sin, og avdekker forhold i Tønsberg som det er viktig at offentligheten kjenner til.

Å lage mest mulig støy om prosessen når man helst vil unngå å diskutere innholdet, er ikke uvanlig. Uansett er det ett aspekt ved denne saken som gjør den ekstra interessant. Det var ikke hvilken som helst kommunalt ansatt som kjøpte en rimelig leilighet. Det var ordføreren. Kommunens fremste folkevalgte. Som skal svare for de samme juridiske lover og regler som oss andre, men som åpenbart har et ekstra ansvar for å opptre korrekt. Ikke bare i juridisk, men i etisk og moralsk forstand.

Det er et ekstra poeng at ordføreren var kommunens representant i styret i boligbyggelaget da han kjøpte leiligheten, og dermed satt i en spesiell posisjon med særdeles god tilgang på informasjon. Hans bror Pål W. Olsen, som den gang var lokalpolitiker for Høyre, kjøpte for øvrig naboleiligheten. De var ikke alene. Flere andre med tilknytning til kommunestyret og styret i borettslaget sikret seg billige leiligheter.

Hvis Olsen hadde kjøpt leiligheten fordi det var umulig å finne kjøpere i målgruppa som ville ha den, etter lang tids omfattende annonsering, aktivt salg og klar melding i god tid om at resten av leilighetene ville selges til “hvem som helst”, kunne kjøpet framstått i et annet lys. Slik var det ikke – muligheten for å kjøpe rimelige leiligheter i eiendomsprosjektet var knapt annonsert.

Om Olsen har opptrådt korrekt i denne saken, vil folk vurdere ut fra egne moralske og etiske standarder. Granskerne som nå jobber,skal vurdere det ut fra kommunens etiske regelverk.

Nåværende ordfører Petter Berg (H) har reagert på en helt annen måte enn Olsen. Berg skyter ikke på budbringeren som har lagt fram fakta. Han lover i stedet å få alt på bordet: “Verkebyllen skal bort, luften skal renses og Tønsbergs omdømme skal gjenopprettes”. Det høres bra ut. Spørsmålet er om det er mulig å bevare omdømmet til både Olsen og kommunen. Da er det handlingene til Olsen som er det avgjørende. Det kan han ikke vifte bort med en lang klage på det som framstår som godt journalistisk arbeid.