Ta den ring, og la den vandre...

Sitatet over er hentet fra en delstudie i undersøkelsen «Kreft og levekår» i regi av Kreftforeningen. Den utføres av Fafo i samarbeid med Henær-senteret ved Høgskolen i Vestfold og der Telemarksforsking også er samarbeidspartner. Hensikten er å finne mer ut av hvordan kreftrammedes økonomiske og praktiske situasjon blir påvirket av sykdommen.

«Jeg var veldig bekymret for dette med penger da jeg gikk ned til 66 prosent. Da jeg fikk spredning, ble jeg opptatt av å ha god råd. Mamma og pappa er opptatt av at jeg ikke skal ha økonomiske belastninger. Det var veldig tøft å gå ned i inntekt. Mamma og pappa hjelper meg. Et familiemedlem har kjøpt seg inn i min leilighet, slik at mitt lån har blitt mindre. Det er ordnet med banken slik at jeg ikke betaler renter i tre år. Alt dette gjør at jeg ikke må gå på fattigkassa.»

Dette forteller en kreftrammet kvinne som er intervjuet i studien «Vanvittig mye å finne ut av », som er en del av prosjektet «Kreft og levekår» og der økonomiske bekymringer er et gjennomgripende tema.

Kvinnen forteller at hun ikke har søkt om sosialhjelp fordi hun har hørt at man da må selge huset. Om trygdeordningen og økonomien i dette sier hun:

«Kreftbehandlingen er blitt lengre og tøffere, sykepengeordningen har ikke fått med seg det. Jeg har sett mange som får trøbbel med penger etter den perioden de har vært syke. Det er etter behandlingsperioden du går på en smell. Etter ett år. Mye på en gang. Vi blir redde. Og akkurat da er det slutt på pengene!»

Hva kan gjøres for å redusere de økonomiske belastningene til folk som blir rammet av kreft eller andre alvorlige sykdommer?

Et tydelig funn i studien, er at personer som får redusert sin inntekt, kommer i en svært vanskelig situasjon. Det interessante er at denne reduksjonen først og fremst inntrer når den kreftrammede mister rettet til sykepenger og må gå over på attføring eller rehabiliteringspenger. Dette er ytelser som har lav kompensasjonsgrad. Det vil si at den lønnsinntekten du hadde, blir kraftig redusert når folketrygdens bestemmelser knyttet til rehabilitering og attføring kommer til anvendelse.

Funnene i denne delen av kreftstudien samsvarer med de funn vi har knyttet til fattigdomsforskning. Ser vi på hvilke personer som kategoriseres som fattige i Norge etter regjeringens egen definisjon og mål på fattigdom, finner vi at det først og fremst er folk på offentlige stønadsordninger som er fattige. Det er altså de samme ytelsene som var ment å forhindre fattigdom, som holder folk i fattigdom. Dette er et betydelig velferdsparadoks.

Kan så kommunene gjøre noe med dette? Selvsagt! Én side av saken er økonomisk sosialhjelp. Er sosialtjenesten et sted å henvende seg for kreftrammede og andre sykdomsrammede?

Studien nevnt ovenfor, viser at ingen av de kreftrammede som ble intervjuet, ønsket å henvende seg til sosialtjenesten. De oppfattet dette som uverdig og skambelagt - en oppfatning de deler med mange andre, jf. kronikken i Kommunal Rapport nr. 5.

Om sosialtjenesten skal bli et sted å henvende seg for folk i ulike livskriser, må dens renommé kort og godt endres. Dette er ikke alene et ansvar den enkelte ansatte har, men et ansvar for den samlede kommunale ledelse.

Hva så med folketrygdens ytelsesnivå? Dette er et statlig ansvar. Men det er neppe slik at det skjer særlig mye på den fronten, om ikke det blir ytt et visst press fra viktige aktører.

En slik aktør er - nettopp - kommunene! Kreftrammede, andre sykdomsrammede, andre former for helseutsatte og fattige, er alle borgere i en kommune. Det er det kommunale tjenesteapparat som er borgerens adresse når han trenger bistand i en eller annen form.

Økonomiske støtteordninger knyttet til statlig folketrygd, forvaltes av NAV-kontorer på lokalt nivå, men det er sentralt styrt hvor mye penger den enkelteborger får å rutte med.

I lys av prinsippene om likebehandling, forutsigbarhet og rettferdighet, er selve forvaltningsorganiseringen der ytelsene forvaltes av staten, antakelig både riktig og klok. Derimot er det kronebeløpene det er noe galt med! Hva er det som gjør at folk, som har vært i jobb og som får helseproblemer eller andre problemer - og dette varer over tid - skal få en kraftig reduksjon i inntekten?

Og hvorfor skal en person henvises til et liv i økonomisk utrygghet eller fattigdom, når hun aldri har hatt tilgang til arbeidsmarkedet - til tross for ønske, vilje og evne?

Dette er temaer kommunale ledere og ansatte så vel som politikere, kan kommunisere videre til sentrale myndigheter, både politisk og faglig. Gjør dere det?

Skrevet av: Karin Gustavsen