Subsidier til besvær

Det var den utskjelte skuespiller og amerikanske President Ronald Reagan som en gang formulerte det sosialdemokratiske credo: Hvis noe beveger seg, skattelegg det. Hvis det fortsetter å bevege seg, reguler det. Hvis det slutter å bevege seg, subsidier det.

La oss bare få det klart umiddelbart, hva vi snakker om. Subsidier er økonomiske overføringer fra felleskassen. Som kjent har felleskassen svært få penger selv, og må derfor basere inntektene sine på å trekke inn andres penger. Subsidier betyr derfor rett og slett at man tar penger fra noen og gir til andre som politikerne synes er mer trengende.

Litt tabloid kan man si det slik: Næringssubsidier overfører penger fra bedrifter som tjener penger til bedrifter som ikke tjener penger.

Kultursubsidier overfører penger fra ting mange folk liker å kjøpe og se (for eksempel Heidi Hauge) til arrangementer færre mennesker ønsker å se (for eksempel samtidsmusikk).

Distriktssubsidier overfører penger fra kommuner hvor mange mennesker bor og betaler skatt, til kommuner hvor færre mennesker bor og betaler skatt, eller i hvert fall hvor det kommer mindre penger inn i felleskassa enn det som er ønskelig (gjør det ikke alltid det for en politiker?).

Litt mindre tabloid kan man si at fornuftige subsidier er overføringer til områder som ikke nødvendigvis er lønnsomme rent privatøkonomisk, men som samfunnet allikevel mener seg tjent med, enten av samfunnsøkonomiske årsaker eller fordi alternativet er urettferdig.

På den måten er flere av våre subsidier mulig å forsvare. Men da må man være ærlig om deres effekt, størrelse og hensikt. Det nytter ikke å tilsløre og gjemme vekk regnskapet. Både folkevalgte og velgere har et krav på å vite hva pengene deres går til.

Derfor er en av de sleipeste formene for subsidier de som er skjulte, de såkalte indirekte subsidiene. Det kan være den gamle bransjeavtalen for bøker, som gjorde at bokleserne betalte mer for hver enkelt bok, i stedet for at budsjettene klart og tydelig viste oss alle hva vi faktisk måtte betale for å opprettholde et kulturelt mangfold og sikre smale utgivelser.

Det kan være deler av landbrukspolitikken som gjør at norske forbrukere betaler litt mer for maten enn nødvendig, i stedet for å synliggjøre hver krone som du og jeg taper gjennom offentlige budsjetter.

Eller det kan være momsfritaket som avisene nyter godt av, eller den billige kraften som kraftkrevende industri karer til seg. Alt dette er skjulte subsidier, fordi det er privilegier som gis til enkeltbransjer, ikke til alle. Hullene som dermed etterlates i felleskassa (… for politikerne klarer sjelden å kutte i budsjettene) må betales av andre.

Statlige overføring og en viss omfordeling er en del av ethvert demokrati. Men for at folket skal ha kontroll, må overføringene gjøres så tydelige som mulig, og da trengs informasjon og åpenhet.

I familien KS har det brutt ut krangel om nettopp dette prinsippet - «KS-ledelsen vil kartlegge de statlige pengestrømmene til ulike deler av landet», skriver denne avisen. Legg merke til ordbruken. «Kartlegge». Ikke kutte. Men «kartlegge».

Allikevel blir det kritikk og krangel. Utgangspunktet var utspillet til Mr. Bærum, også kjent som ordfører Odd Reinsfelt, om at andre kommuner burde sende en takk til kommunen for de 600 millionene innbyggerne bidrar med. Smått arrogant? Ja, men ikke mer enn man kan tillate seg som ombudsmann for sine innbyggere.

Mer oppsiktsvekkende er kritikernes motargumenter. AU-medlem Åge Rosnes (SV) stemte mot. Han frykter at motivet bak undersøkelsen er å skape et bilde av at sentrale strøk taper på dagens inntektsutjevning - at «de gamle mytene Oslo-folk har skapt om distriktene», stemmer.

Rosnes vil altså ikke ha en undersøkelse som kan bekrefte en myte han vet ikkestemmer! Men hvis myten stemmer, Rosnes, så er det ikke lenger en myte. Da er det blitt iskalde fakta!

Rosnes setter seg selv i et umulig dilemma: Enten har han forskuttert konklusjonen, og mytene om at Oslo og Akershus betaler for resten av landet stemmer. I så tilfelle har vel velgerne en rett til å få vite det? Og politikerne kan vel også ha nytte av informasjonen?

Eller så stemmer ikke myten, og andre deler av landet bidrar massivt til verdiskapningen gjennom industri, fiske, olje, gass og småbedrifter. I så fall vil undersøkelsen avsløre myten, og rød-grønne politikere utenfor ring 3 kan slutte å syte om at alt er så fælt i distriktene, og at bare offentlige ordninger kan redde fremtiden.

Hvis Rosnes hadde argumentert skikkelig, hadde han tatt til orde for en ærlig subsidie. Arbeidsutvalget i KS burde bevilget pengene til Samferdselsdepartementet, slik at de kunne brukes på vei.