Stor endring krever klar begrunnelse

Endringer som de berørte forstår hensikten med, lar seg som oftest gjennomføre uten store vanskeligheter. Er begrunnelsen god nok, kan det til og med skapes entusiasme for endring.

Kommunestrukturendringer berører svært mange, og krever desto klarere begrunnelse.

Ved sammenslåingen av kommuner i 1990–1992 var begrunnelsen å løse de inneklemte byers problem. Begrunnelsen var klar, og i tillegg brukte Stortinget tvang.

Sammenslåingene på 1960-tallet handlet om overgang til 9-årig obligatorisk skolegang og for øvrig oppbygging av lokalsamfunn med evne til å ta større oppgaver.

Dagens kommunestrukturprosess mangler så langt et tydelig kommunisert budskap.

For ett år siden var regjeringens budskap at overføring av oppgaver fra staten til kommunene krever større kommuner.

Nå sies det at dagens kommunale oppgaver krever større kommuner.

Stortinget vedtok i juni 2014 at også det regionale nivået skal være en del av kommunestrukturprosessen – da, av undertegnede, oppfattet slik at det fortsatt skal være et regionalt, folkevalgt nivå, men med åpning for større regioner og utvidete oppgaver.

Kommune- og regionstruktur kan vurderes med utgangspunkt i ulike perspektiver. Følgende fem synes særlig relevante:

Demokratiperspektiv: Mindre behov for interkommunalt samarbeid med tilhørende demokratisk underskudd, men færre folkevalgte og større avstand mellom velgere og valgte.

Tjenesteperspektiv: De minste kommunene vil ha vanskelig for å levere en del spesialiserte tjenester, mens store kommuner kan ha kvalitetsutfordringer som følge av omfattende behov for styringssystemer og mindre fleksibilitet.

Økonomiperspektiv: Mange og små kommuner medfører større samlete utgifter til administrasjon, mens de største kommunene kan ha stordriftsulemper.

Arbeidsgiverperspektiv: De minste kommuner kan slite med å rekruttere og beholde ansatte med tilfredsstillende utdanning og erfaring, mens de største kommunene står i fare for å kvele faglig utvikling med stort byråkrati.

Samfunnsperspektiv: Teknologi, demografi og samfunnsstrukturer har endret seg kraftig siden dagens kommunestruktur ble etablert. Hvilken kommunestruktur vil være best egnet til å møte framtidens utfordringer i lys av endringene som har vært og som kommer.

Med de store forskjellene det er mellom kommuner og regioner i Norge i dag, både med hensyn til størrelse, demografisk utvikling, økonomisk utvikling, avstander m.v., vil det være naturlig å legge ulik vekt på de enkelte perspektivene avhengig av hvor man er.

Men Stortinget og regjeringen bør ha en klar tilnærming til debatten i forhold til de ulike perspektivene, slik at vi som skal legge til rette for debatter og prosesser lokalt vet hva «ledelsen vil».

Vi «vet» at regjeringen, og trolig også Stortinget, ønsker større kommuner og, muligens, større regioner.

Men vi vet ikke om storting og regjering ønsker dette for å spare penger, for å unngå dagens omfang av interkommunalt samarbeid, for å styrke det faglige nivået, for å bedre tjenestekvaliteten eller for å endre oppgavefordelingen.

Med de enorme endringene som har vært innenfor kommunikasjoner og teknologi, ville det ikke vært urimelig å nærme seg reformen med den begrunnelse at en ny tid krever ny organisering.

Det ville heller ikke vært urimelig å vise til at i løpet av de kommende 30 år vil alderssammensetningen i landets befolkning endre seg dramatisk, slik at vi får flere pensjonister enn unge. Oljenæringen vil i samme periode bli vesentlig redusert, slik at vi må gjennom en betydelig omstilling av vårt næringsliv.

For å møte de krav til tilrettelegging for en stor og ressurssterk eldrebefolkning, samtidig som utdanningssystemet videreutvikles for å møte framtidas behov, er det mye som tilsier at vi trenger å organisere landet annerledes.

Den iboende motstand mot endring er stor. Få, om noen, hjerter blør for å legge ned den kommunen man identifiserer seg med. Men mange vil la seg motivere av å bygge framtidas samfunnsmodell hvor strukturene innrettes mot å møte de behov vi står overfor. Å slå sammen kommuner skaper i seg selv ikke den store gløden. Å bygge nye kommuner og regioner for å møte framtida er noe annet.

Vi er mange som ønsker å bidra til å bygge framtidsrettete strukturer med utgangspunkt i lokalsamfunn og regioner. Men skal motivasjonen opprettholdes, må vi overbevises om at regjeringen virkelig ønsker å gi myndighet og oppgaver til lokale og regionale folkevalgte organ. Eksemplene på at innovasjons- og forvaltningsoppgaver overføres til Fylkesmannen, samt igangsetting av forsøk med statlig eldreomsorg, bidrar ikke til å overbevise oss om at regjeringen virkelig tror på lokal- og regionaldemokratiet. Det gjør heller ikke motstanden i de store partiene på Stortinget mot å grunnlovfeste det lokale folkestyret.

Hvis reformens egentlige intensjon er å gjøre kommunene og regionene til tjenesteleverandører styrt av rettighetslovgivning og øremerkete midler, vil det være lite entusiasme å hente for strukturreformarbeid både politisk og administrativt rundt omkring i landet.