Debatt
Stille før stormen
Den åpne dragkampen om kommuneøkonomien viser at regjeringspartiene er i ferd med å forberede seg på valgkamp som selvstendige partier.
Så langt har samholdet i regjeringen vært overraskende godt. De styrte lekkasjene om en nær forestående regjeringskrise i forbindelse med budsjettforhandlingene viser at partiene nå er mer opptatt av posisjonering enn å fremstå samlet.
Den interne maktkampen handler selvsagt mye om å få gjennomslag for egne hjertesaker. Samtidig handler det om å erobre eierskap til saker. Det har Sp klart i forhold til kommuneøkonomien. Til tross for at alle de tre partiene står bak kommunesatsingen, fremstår dette nå som en ren Sp-sak. Det har ført til kraftig murring, spesielt i SV. I forrige utgave av Kommunal Rapport ble denne frustrasjonen målbåret av flere av SVs lokalpolitikere. De frykter velgerflukt fra partiet dersom det fester seg et inntrykk av at bare Senterpartiet er opptatt av kommunenes kår.
Sp har dermed klart å rappe et av regjeringens fremste flaggskip og gjort det til sin sak. Det kan gi mange stemmer ved valget neste år, men det kan også være en dristig strategi. 4 milliarder kroner mer i frie inntekter er langt mindre enn det KS og regjeringspartienes egne lokalpolitikere mener er nødvendig. Kritikken mot kommuneopplegget er dermed til forveksling lik den kritikken som rammet Høyre-leder Erna Solberg i hennes tid som kommunalminister.
Samme kritikk kunne fort rammet Sp. I stedet klarer partileder Åslaug Haga, gjennom å true med regjeringskrise, å vise velgerne hvem som sto på for å øke rammene og hvem som holdt igjen. Det er en effektiv form for politisk dobbeltkommunikasjon som Sp også tidligere har vist at de behersker til fulle.
Taperen i dette spillet er Kristin Halvorsen. SV-lederen fremstilles som den gjerrigste finansministeren i historien. Det er ingen god attest for lederen av et sosialistisk parti. Årsaken til at Halvorsen holder igjen, er selvsagt frykt for nye renteøkninger. Etter at Halvorsen overtok Finansdepartementet, har renten steget 14 ganger. Renteøkningene var ventet etter en periode med et unaturlig lavt rentenivå. Derfor har heller ikke renteøkningene vært noen trussel mot regjeringen. Frem til nå. Kommentarene fra opposisjonen etter fremleggelsen av budsjettet var et klart varsel om at nye renteøkninger fram mot valget neste år vil bli brukt politisk.
SV og Kristin Halvorsen er ekstra sårbare for slike angrep, fordi partiet fortsatt har rykte på seg for å være uansvarlig i den økonomiske politikken. Det er ikke nødvendigvis rettferdig, men det er likevel et bilde som er godt festet i bevisstheten hos mange velgere.
Halvorsen har selvsagt saklig sett rett når hun sier at det vil være verre for vanlige folk, dersom regjeringen skulle forsøke å holde renten kunstig lav gjennom en stram budsjettpolitikk. Et slikt grep ville ifølge finansministeren krevd kutt på flere titalls milliarder kroner. Det ville ført til dårligere tilbud på viktige områder som skole, helse og eldreomsorg.
Halvorsen står likevel foran en stor pedagogisk oppgave når hun skal forklare dette for folk som har fått økt sine boutgifter med flere tusen kroner i måneden i hennes regjeringstid. Det blir ikke lettere av at statskassen flommer over av oljepenger.
Både SV og Sp er avhengig av å markere seg tydelig overfor sine egne velgere fram mot valget. Det kan gi mer intern uro i regjeringen framover.