Annonse
Debatt
Steen fikk kongebyrden
Det å reise en statue er en provokasjon - hver gang. En statue tar plass, og det er alltid noe som blir fjernet der den reises. For noen er antakelig selve følelsen av endring uakseptabel, uansett verkets kunstneriske kvalitet.
Forslaget om å flytte Dyre Vaas gedigne sjømannsmonumentet i Bergen noen år tilbake, skapte hatske motreaksjoner på Torgallmenningen. Plasseringen av Olav Kyrre-statuen var det strid om i Bergen i 30 år, og i Sandefjord husker man fortsatt debatten om det ruvende Hvalfangermonumentet. De mest uforsonlige vil aldri se noe annet i monumentet enn at hvalharpunisten holder harpunen feil.
Knut Steen har stått midt i stormen mange ganger, men det har gått bra. Prosessen - møtet mellom den politisk, kulturelle makteliten og den utøvende kunstneren har endt i plassering av et kunstverk i et offentlig rom. Ikke alle har vært fornøyde, men verket har vokst i anerkjennelse, og nå vil ikke plassene være dem foruten.
Denne gangen, i Oslo, gikk det så galt det kunne. Prosessen havarerte. Det er pinlighet og tristhet som beskriver håndtering av saken. Dette er trist for Oslos ordfører, som gjennom flere år har sett verket bli til. Det er trist for kommunen, men verst for Knut Steen. Han fikk største byrden, 30 tonn granitt.
Hva gikk galt i Oslo? Hvor var det forløsende argumentet da ordfører Ditlev Simonsen brakk staven i innspurten. Hva var det med prosessen rundt statuen av Olav V som gjorde at det gikk slik?
Det spesielle er ikke striden om verkets kvaliteter, eller rasende assosiasjoner i aksen Bagdad - Roma - Rådhusplassen. Det spesielle er at kommunens fremste ikke klarte å håndtere prosessen på en verdig måte.
onj
