Debatt
Statliggjøring av sosialhjelp en dårlig løsning
I Stortinget fredag 5. desember fremmet Frp nok en gang forslag om å gjøre den kommunale sosialhjelpen til et statlig ansvar. Ingen andre partier stemte for forslaget. Frps nesegruse tro på at statliggjøring ordner alle problemer på flere politikkområder, har forundret meg lenge.
Vi har nok av eksempler på byråkrati og forskjellsbehandling i statlige, rettighetsbaserte ordninger. NAV-reformen skal fjerne gammeldags regelrytteri der alle skjæres over én kam, og åpne opp for fornuftige beslutninger.
Vi har i årevis bekymret oss for alle de milliardene som overføres over statsbudsjettet til såkalte passive stønader. Nå snur vi perspektivet. Milliardene er en investering i økt verdiskapning. Det er spennende. Alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne, skal inkluderes, ikke av veldedighet, men fordi samfunnet trenger det hver og en kan bidra med. Mye eller lite, hvert bidrag teller. Det er et viktig verdimessig signal. Det handler om menneskesynet som ligger til grunn for denne reformen.
I omstillingen har kommunene mye å lære bort. Dette er en måte å arbeide med mennesker på som de kommunalt ansatte har lang erfaring med. Kompetanseoverføring nedenfra og opp, kalles det. Målet er å åpne mer opp for lokale vurderinger, gi folk nye muligheter der de bor. Da må beslutningene bli forskjellige i innhold, fordi folk er forskjellige og bor på ulike plasser.
En særdeles viktig side ved de nye NAV-kontorene er nettopp tilknytningen til kommunen og de lokale folkevalgte, som de får ved at sosialhjelpen (og i noen kommuner også flere tjenester) er en del av de nye kontorene. Stortings- og lokalpolitikere må sammen utnytte den fordelen det gir oss som folkevalgte ombud. Lokale folkevalgte er nærmere brukerne. Gode rapporteringsrutiner skal gi folkevalgte både lokalt og sentralt muligheten til å følge med på vegne av brukerne. Det blir etter min oppfatning en bedre politisk styring og kontroll med reformen, når ansvaret hviler på politikere på ulike nivåer. Det vil være krise for NAV-reformen dersom det ikke skal ligge et politisk ansvar også hos folkevalgte i de lokalsamfunnene der marginaliserte grupper skal inkluderes.
Det bringer meg over til det jeg mener er nok en feilslutning i Frps resonnement: Resultatmålene skal ifølge Frp lovfestes. Det er vel ganske tungvint? Da må det jo en lovendring til (les: mer byråkrati) hver gang en har behov for å justere målene, enten fordi virkeligheten endrer seg, eller fordi det politiske flertallet skifter. Slike resultatmål på aggregert nivå vil heller ikke være godt nok som eneste politiske styringsverktøy. Gode resultatmål må også reflektere kvalitet og resultat på individnivå. Det kan ikke lovfestes. Og det er nettopp på dette individnivået jeg mener lokalpolitikere kan utøve ombudsrollen bedre enn oss sentrale. Forslagene er sikkert godt ment, men jeg tror Frp bommer, når de i realiteten prøver å strømlinjeforme og detaljstyre en reform som har motsatt siktemål. Det tror jeg gir både tjenester og resultater som er dårligere enn det vi ønsker.
Reformen varsler nye arbeidsmetoder, større ansvar ute i førstelinja og økte krav til resultater. For noen kan det kanskje bli i overkant spennende. Derfor må vi skape trygghet for de ansatte - også trygghet til å vite at det er lov å gjøre feil. Trygge ansatte våger mer, skaper bedre resultater og formidler positiv energi til brukerne. De skal motivere og bygge selvtillit hos folk som ofte har en lang rekke opplevde nederlag bak seg. Vi har sett det ved komitébesøk ute i forsøkene: Trygge ansatte melder om positive resultater.
Så til de åpenbare problemene som kan oppstå når en reform bringer statsansatte og kommuneansatte under samme tak, med hvert sitt avtaleverk og hver sin arbeidsgiver. Det gir ulike arbeidsbetingelser for ansatte med samme type oppgaver. Forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår tilligger partene i arbeidslivet. Det er et viktig prinsipp som NAV-reformen ikke kan endre på. Folk som jobber sammen om de samme oppgavene, bør ha like arbeidsbetingelser. Jeg har imidlertid den tillit til alle forhandlingsparter i det offentlige, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersida, at de sammen legger en plan forhvordan avtaleverket for de NAV-ansatte skal harmoniseres, slik at de blir det beste fra begge avtaler som til slutt blir gjeldende.