Staten på evig skattejakt

For den som har fulgt kommunesektoren noen år, er det underlig å se hvordan enkelte saker popper opp med ujevne mellomrom. Skatteinnkreving er en slik sak, hvor taperen aldri gir seg, men hele tiden prøver seg med ulike angrepsvinkler.

De siste 15 årene har det vært gjort minst fire forsøk på å overføre skatteinnkrevingen fra kommunene til staten. To ganger har spørsmålet vært behandlet i Stortinget, men Stortinget har ikke villet flytte innkrevingen. Hver gang har politikerne slått fast at skatteinnkreving i kommunal regi fungerer bra. Resultatene er gode. 99,5 prosent av skatten kommer inn.

I 2004 sto det hittil siste slaget om skatteinnkrevingen, med NOU 2004:12 Bedre skatteinnkreving. Som i de fleste utvalg som har behandlet saken, var kommunesektorens representanter i mindretall. De toneangivende for statliggjøring, var byråkrater i Finansdepartementet. Kommunesektoren mobiliserte i høringsrunden. NOU-en havnet i skuffen.

Denne gangen prøver man å lure saken inn via Administrasjonsdepartementet og et brukerperspektiv. I en fersk utredning, NOU 2007:17 Offentlig innkreving, foreslås det at en statlig innkrevingsetat tar over kommunenes oppgaver. All innfordring skal skje via samme instans, altså én dør inn for de pengene vi skylder det offentlige.

Noe av den sammen tanken ligger bak opprettelsen av NAV, nemlig at brukeren skal slippe å bli kasteball mellom offentlige instanser. Og det høres jo ut som en ganske god løsning. Eller?

Det er i Finansdepartementets byråkrati at skattejegerne er ivrigst. De synes det er urasjonelt at noe så viktig som skatteinnkreving skal overlates til kommunene. Sverige og Danmark har statlig innkreving, og vi liker jo å sammenligne oss med våre naboland. Dessuten er det det statlige Skattedirektoratet som har den faglige oppfølgingen av de lokale innkreverne, som altså er kommunalt ansatt. Denne splittingen av ansvar er veldig uheldig, mener statliggjørerne.

Gjennom store, statlige innkrevingssentraler kan det skvises mer skatt ut av den siste halve prosenten som er dårlige betalere. Nærhet til skatteyteren er ingen fordel når man skal ta pengene hans, hevder de som vil ta skatten fra kommunene.

Kommunene tviler heller ikke på at staten kan være mer effektiv i innkrevingen enn mange kommuner er. Dersom man ikke bryr seg om mennesket som har problemer med å betale, kan man kjøre alle saker igjennom etter en fastlagt prosedyre. At den som har betalingsproblemer da kan havne i køen av sosialhjelpssøkere, er et poeng den kommunale innkreveren tar med i regnestykket. Et statlig innkrevingskontor vil trolig ikke ta slike hensyn. Utvalgsleder Jan Solberg sa også til Kommunal Rapport da den siste NOU-en ble lagt fram, at det vil bli mer tvang og mindre dialog med brukerne hvis en statlig etat tar over.

I kommunene ser de ofte nettopp det; at dårlige skattebetalere har flere problemer og ikke sjelden befinner seg hos en saksbehandler i NAV. Gjennom dialog og fleksibilitet kan man finne en løsning som gjør at pengene kommer inn til slutt.

Kommunesektoren har også hevdet at den får bedre oversikt over økonomien ved å ha kontroll på skatteinnkrevingen. Dermed er lokal skatteinnkreving bra for det lokale selvstyret. Sentralisering og statliggjøring av oppgaver er noe Kommune-Norge alltid er skeptisk til.

Ved tidligere slag om skatteinnkrevingen har det vært store ord og følelser i sving. Kommunens våpendrager nummer én har vært tidligere Oslo-kemner Bjørn Røse. Nå sitter han trygt forvart hos «fienden», som direktør for Tollvesenet.

Er det noen kommunale riddere som er klare til å ta over hans sverd, eller vinner gutta i Finansdepartementet krigen denne gangen?