Starten på en dødskamp

Uken etter Venstres valgnederlag fikk partiet nesten 1.000 nye medlemmer. Det sies at både vitaliteten og optimismen er stor i Norges eldste parti – selv om det meste av stortingsgruppen forsvant og partiet igjen ble henvist til en tilværelse der det ikke blir regnet med i spillet om regjeringsmakt.

Optimismen og livskraften er ikke særlig overraskende. Politiske partier dør ytterst sjelden i Norge, og Venstre dør i hvert fall ikke. Det har klart seg gjennom én partisplittelse og utallige valgkatastrofer – hvorfor skulle det ikke klare seg denne gangen også?

Svaret er at den politiske maktkampen er mer mediestyrt nå enn noen gang før, og at det ikke tjener sentrumspartiene. Det mest oppsiktsvekkende i fjorårets valgkamp var at den overordnede mediestrategien holdt helt til valgdagen. Selv om den opprinnelige statsministerduellen mellom Siv Jensen og Jens Stoltenberg falt i fisk, fortsatte mediene med sin polariseringsdramaturgi. De erstattet bare Erna Solberg med Siv Jensen.

De partiene som tjente på strategien, bygget oppunder den. De som tapte, hadde ikke krefter til å kjempe i mot – de følte seg tvunget til tilpassing. Det var derfor Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten ivret for å få tatt et bilde av seg selv sammen med den nye «statsministerkandidaten» Erna Solberg. Høyre-lederen ble bare halvveis med på spillet, og dermed ble bildet ulykksalig – sentrumspartiene la sin skjebne i hendene på en statsministerkandidat som ikke hadde noen interesse av å opprettholde sentrum.

Analysen av det som skjedde i fjor høst, er rimelig klar og deles av de aller fleste aktører. Men selv ikke i sentrumspartiene er det mange som tror at de kunne ha opptrådt fundamentalt annerledes i valgkampen. Frp, Høyre, Ap og SV spilte på lag med regimakerne i mediene, og da hadde man strengt tatt få handlingsalternativer.

I det siste halve året har Venstre fått besøk av KrF der nede ved 4-prosentmerket i ganske mange meningsmålinger. Sp har ligget som vanlig rundt 6 prosent, men summen for de tre sentrumspartiene har hele tiden vært på et historisk lavmål. Den lave oppslutningen på gallupen gir sviktende selvtillit – det er nesten ingen lenger som tror på sentrum som en selvstendig politisk kraft.

Her er det på plass med en presisering, ettersom nesten alle sentrumspolitikere med respekt for seg selv fortsatt snakker om de spesielle sentrumsverdiene. Avgående Venstre-leder Lars Sponheim er heller ikke alene om å håpe at Sp, Venstre og KrF igjen vil finne sammen på tvers av blokkgrensene. Men når sentrumspolitikerne blir spurt om regjeringsspørsmålet, er det underliggende premiss at de skal være en juniorpartner enten for Høyre eller Ap. De aller fleste ser for seg et Ap-samarbeid. Tanken om sentrum som et selvstendig alternativ er død og begravet.

Sentrumspartienes håp er at neste års lokalvalg kan bringe dem ut av den låste situasjonen. Da blir det ikke stilt et eneste spørsmål om regjering, og alle vet at samarbeidskonstellasjonene i lokalpolitikken går på kryss og tvers. I tillegg er sentrumspartiene mer tydelige lokalt enn sentralt. Sp er stort i Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane. Venstre kan fortsatt gjøre seg håp om et brakvalg i Oslo, Akershus og en del andre kommuner. På Sørlandet og i Rogaland har KrF fortsatt noen bastioner i behold – i hvert fall om vi bruker ordet «bastion» litt journalistisk.

Venstre og KrF kan også ha et håp om at regjeringsslitasjen vil gi utslag i lokalvalget. Det kommer ikke mange godbiter tilvelgerne i neste års statsbudsjett, kommunene får neppe de overføringene de trenger. Denne vinterens medieinntrykk av at vi sparer oss til fant, kan feste seg. Regjeringspartiene kan bli kraftig straffet i neste valg.

Dersom Trine Skei Grande og Dagfinn Høybråten er riktig heldige, beveger Erna Solberg og de andre Høyre-folkene seg mot høyre i det politiske landskapet i det kommende året. Konkurransen mellom Høyre og Frp er såpass tøff at man kan vente seg at de to profilerer standpunkter i skjæringspunktet mellom partiene. Det kan bli en kniving om å være best i å kutte jordbruksoverføringene, effektivisere offentlig sektor og å liberalisere regelverket i arbeidslivet. Da kan det på nytt bli politisk rom for sentrum.

Taperne på denne vinterens meningsmålinger kan i hvert fall håpe. Dersom det optimistiske scenariet ikke slår til, er det grunn til å tro at den lange dødskampen begynner. Stortingsvalget i 2013 kommer til å være minst like polarisert som det i fjor, og da vil det være anførerne på hver pol som kommer styrket ut. Sannsynligvis vil KrF og Venstre velge en annen strategi enn den som slo feil i 2009 – de kommer til å velge side. For begge partier vil det være et valg som smerter. I verdipolitikken ligger de nærmest Høyre/Frp (med unntak av i fattigdoms- og innvandringsspørsmål), i den øvrige politikken ligger de nærmest Ap/SV.

Uansett kommer de til å avvikle det politiske sentrum som et selvstendig tyngdepunkt i norsk politikk.

Skrevet av: Aslak Bonde