Stans forbrenningen av usortert avfall

Regjeringen la i høst fram Stortingsmelding nr. 8 (1999-2000) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, som blant annet trekker opp linjene for avfallsbehandlingen her i landet. Regjeringen legger her opp til økt gjenvinning, og det er selvfølgelig bra. Langt verre er det at energi- og materialgjenvinning sidestilles. Bedre blir det ikke av at det knapt finnes et eneste konkret forslag på hvordan man skal løse det virkelige problemet - den stadig økende avfallsmengden.

Forbrenning av avfall hvor man utnytter energien både kan og i enkelte tilfeller bør velges som sluttbehandling av avfall ut ifra en miljømessig vurdering. Det er imidlertid viktig at man erkjenner at forbrenning bare er en del av det totale løsningsbildet, og at man ikke betrakter det som løsningen på alle problemene - da vil man skape nye problemer i takt med at man løser gamle.

Det viktigste er at man innser at forbrenning i mange tilfeller medfører en svært uheldig miljøbelastning. Dersom forbrenning av avfall skal forekomme, må man legge premissene for forbrenningen ut ifra et helhetlig miljøperspektiv og ikke ut ifra driftsøkonomien i hvert enkelt anlegg.

Hovedproblemet etter Naturvernforbundets syn er at man godtar stadig mer forbrenning av usortert avfall. I stortingsmeldingen sier regjeringen at det er ønskelig med økt utsortering, men likevel planlegges det og settes i drift stadig flere forbrenningsanlegg som baserer seg nettopp på usortert avfall, for eksempel anlegget på Averøy, som kom i drift sist høst.

For at forbrenning skal kunne aksepteres, er det en forutsetning at man får kontroll over utslippene. Det kan man kun gjøre på en måte - nemlig gjennom å få kontroll på hva som kommer inn i forbrenningsovnene. Dette greier man ikke hvis avfallet ikke er sortert på forhånd.

I tillegg er det godt dokumentert at forbrenning av enkelte typer avfall gir en forholdsvis kraftig dannelse av dioksiner. Dette gjelder kanskje først og fremst ved brenning av klorholdig avfall som PVC-plast og matavfall. Også her er løsningen å hindre at disse avfallstypene havner i ovnene. Dette forutsetter en sortering av avfallet i forkant. Nå reklamerer enkelte nye aktører på dette feltet med at de har redusert dioksinutslippene betraktelig, men selv om dette skulle stemme, må man innse at man i overskuelig framtid stort sett vil fyre i «gamle» anlegg fra 1980-tallet (og 90-tallet!).

I tillegg greier heller ikke nye anlegg å hindre en konsentrering av giftige forbindelser i slagg og filterkaker. Man må rett og slett unngå at disse stoffene havner i forbrenningsovnene.

Etter Naturvernforbundet sitt syn må det derfor bli slutt på å gi konsesjoner til forbrenning av blandet avfall. Forbrenning er nemlig snarere et argument for økt sortering enn motsatt.

Den innførte sluttbehandlingsavgiften virker heller ikke etter hensikten. Den er ment å fremme energigjenvinning og blir dermed redusert ved anlegg som utnytter energien som produseres under forbrenningen.

Avgiften blir imidlertid beregnet etter hvor godt energien anlegget produserer blir brukt, uten hensyn til om det faktisk er noen energigevinst i å brenne avfallet. Man får for eksempel redusert sluttbehandlingsavgift dersom man brenner blikkbokser i stedet for å deponere dem, men det er innlysende at energigevinsten ved å «brenne» metall er lik null. I tillegg er det et betydelig hull i systemet, siden det ikke er innført en tilsvarende avgift på avfall som eksporteres.

Forbrenning av usortert avfall vil også i mange tilfeller motvirke en fornuftig bruk av de råstoffene avfallet faktisk består av. Et godt eksempel er våtorganisk avfall, som gir tilnærmet null energigevinst ved forbrenning, men som derimot kan brukes som råvare i fôrproduksjon og jordforbedringsmiddel. Disse ressursene går dermed bokstavelig talt opp i røyk, så lenge man godtar at de brennes, i tillegg til at man som tidligere nevnt får dioksinutslipp på kjøpet.

I sin overordnede målsetting sier regjeringen at håndteringen av avfallet skal «legge minst mulig beslag på samfunnets ressurser». Det er dessverre mye som tyder på at de også burde ha fokusert på problemene som er knyttet til at man med dagens behandlingsløsninger faktisk ødelegger ressurser.

Fra myndighetenes side har vi ofte hørt at man må ta ett skritt av gangen, og at det dermed ikke er så farlig om ikke alt blir sortert ut fra starten. Problemet er imidlertid at stadig flere kommuner og interkommunale avfallsselskap inngår langtidskontrakter med dem som driver forbrenningsanleggene. I praksis forhindrer dette at kommunene senere kan redusere mengden som går til forbrenning, i og med at dette kan medføre økte økonomiske forpliktelser som følge av kontraktsbrudd. Dette vil virke som en kraftig bremsekloss og i verste fall hindre økt utsortering og økt materialgjenvinning.

Leveringsavtalene som blir inngått fører også til lange transporter. Energos, som reklamerer med små anlegg med lokal tilpasning, henter for eksempel avfall fra Skjåk til anlegget på Averøy! Det må derfor bli et ufravikelig krav til nye anlegg at det kan dokumenteres at det finnes tilstrekkelig mengder egnet avfall i nærområdet.

Dersom regjeringen har tenkt å oppfylle målsettingen om økt gjenvinning gjennom fortsatt å godta forbrenning av usortert avfall som før det brennes er fraktet land og strand, er det stor grunn til bekymring. Det er på høy tid at man nå tar til fornuften og stanser forbrenningen av usortert avfall.

Skrevet av: Ottar Michelsen