«Smått er godt» men mest bare smått?

Stortingsmelding nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn - regional framtid av 8. desember 2006 slo fast ei målsetting om et forsterket folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå gjennom desentralisering av makt og myndighet.

Notatet fra Kommunal- og regionaldepartementet som nå er ute på høring, varsler imidlertid ingen store ambisjoner om endring, verken for kommuner eller fylkeskommuner. For kommunene er det knapt ingenting, for fylkene er det i alle fall noe.

Dette forteller ikke minst at det sentrale politiske nivået ikke ser noe behov for å endre den eksisterende strukturen på norsk offentlig forvaltning. Det gjelder antall kommuner, det gjelder antall fylker og det gjelder ikke minst statlig forvaltning: Stillheten omkring organisering av det statlige, sektoroppdelte byråkratiet er så øredøvende at den lett kan høres.

Ikke ett eneste ett av stortingspartiene viser vilje til helhetlig endring, fordi alt det statlige er og forblir en blindflekk i den sentrale politiske debatten. De mener noe og litt forskjellig om kommuner og fylker, men knapt noe om seg sjøl og sitt. Dermed er regjering og storting i ferd med forsøksvis å avslutte en mangeårig debatt ved å si: Vi lar det forbli som det er.

Mange lokalt og regionalt trekker også et lettelsens sukk: Det finnes jo blant annet mange gode argumenter mot kommunesammenslåinger. Jeg sjøl synes særlig to er uomtvistelig gode: For det første dreier seg om nærhet mellom innbygger og kommunepolitiker og kommunetjenestemenn og -kvinner.

Det andre går på sentralisering av viktige arbeidsplasser. Arbeidsplassene knyttet til kommunal tjenesteyting som barnehage, skole og eldreomsorg, bør ikke ble mer sentraliserte som følge av ei kommunesammenslåing. Derimot vil kommuneadministrasjonene gjerne bli sammenslåtte og sentraliserte til det nye kommunesenteret. Samme utfordring vil vi også få i en sammenslått region Innlandet, hvis vi ikke velger å spre de administrative arbeidsplassene.

Jeg både forstår og aksepterer at disse to argumentene i seg sjøl er nok for å kjempe mot alle endringer på prinsipielt grunnlag. En konsekvens av et slikt standpunkt bør også være å arbeide for å løse opp igjen de eksisterende storkommunene i landet. Når det er et problem for øyværinger å bli innbyggere og velgere i et «Storlillehammer», så må det være et problem for Oslo-beboere å være innbyggere og velgere i en slik storkommune der sjøl bydelene har langt flere innbyggere enn Lillehammer-regionen.

Det er likevel viktig at vi ser den prisen man lokalt og regionalt betaler for å hindre sammenslåinger, nemlig et fortsatt sentralstyrt Norge. Det er knapt ømhet for småkommuner og lokaldemokrati som får stortingspolitikere til å abdisere fra strukturdebatten, men et ønske om sammen med statsembetsverket fortsatt å styre i det små. Et engasjement for å bevare småkommunene blir derfor også et engasjement for et toppstyrt Norge, både politisk og fagadministrativt. Vi prioriterer nærhet framfor økt lokalt og regionalt sjølstyre.

Som regionpolitiker beklager jeg dette. Demokratisering er for meg å flytte makt fra Oslo og fra regional stat til direkte folkevalgte organer. Uten å endre på fylkesstrukturen, stiller vi oss ikke i posisjon til å overta mer makt og myndighet.

Skrevet av: Aksel Hagen