Debatt
Smale nominasjoner
Det er tydeligvis attraktivt å komme på Stortinget. Derfor er det også hard kamp om de øverste listeplassene, metodene er harde ord og albuene spisse. Nominasjonskampene er utvilsomt god stoff for pressen og underholdende for velgerne.
De siste ukene har vi hatt Abid Raja mot Lisbeth Bøler i Akershus Venstre. Den ene et friskt TV-fjes og kjendisadvokat, den andre mangeårig lokalpolitiker i Ski. Raja vant dette oppgjøret.
I vår egen avis har vi omtalt det stille raseriet i Buskerud Arbeiderparti. Martin Kolberg meldte seg til førsteplassen og fikk den uten diskusjon. Slik pleier de ikke å gjøre det der i gården.
I Oslo SV beskyldes Akhtar Chaudhry for å verve medlemmer som ikke betaler medlemsavgiften selv, og som ikke vet hva SV står for. Disse vil støtte ham i kampen om førsteplassen på lista, som nå holdes av partiveteranen Heikki Holmås.
Og ikke minst har nominasjonsprosessen i Østfold Høyre fått mye oppmerksomhet. Georg Apenes gikk hardt ut mot partikollega Martin Engeset, som han mente hadde sittet lenge nok på Tinget.
Felles for alle dramaene er at de foregår i små kretser rundt fylkespartiene. Kun 8 prosent av den voksne befolkning er medlem av et parti, og kun 20 prosent av medlemmene deltar i nominasjonsprosessen. Det vil si at under 2 prosent av befolkningen er med og bestemmer hvem som skal stille til valg.
Kristin Clemet er en av dem som den siste tiden har tatt til orde for at nominasjonsprosessene bør åpnes opp. Hun har observert nominasjonene i USA og sett det brede engasjementet personvalgene har skapt der. I en kronikk i Aftenposten foreslår hun uravstemninger, SMS-avstemninger og valg over en lang periode innen hvert parti for å engasjere flere i personvalget. Alle registrerte sympatisører av partiet kan delta.
Dette og andre forslag bør ønskes velkommen. Alt som kan øke «blodsirkulasjonen» i partiene er av det gode.