Små kommuner mangler viktig kompetanse

Mer enn halvparten av landets kommuner har ingen ansatte psykologer, jurister, siviløkonomer, sivilingeniører eller arkitekter. Disse yrkesgruppene er sterkt underrepresentert i små kommuner og i distriktskommuner. Innenfor disse yrkesgruppene er det svært få personer til fordeling.

De minste kommunene er for små til å erobre kompetansepersonene, og fagmiljøenes størrelse gjør at fagfolkene ikke anser disse kommunene som attraktive arbeidsplasser. Dette kommer fram i en undersøkelse som vi nylig gjennomførte på oppdrag for Kommunal- og regionaldepartementet.

Knapphet på kompetanse og små fagmiljøer går ut over evnen til å løse spesialiserte oppgaver. I kommuner med færre enn 3.000 innbyggere, består administrasjonen i gjennomsnitt av 15 personer. Av disse har fem høyere utdanning og over halvparten er over 50 år. Disse kommunene utgjør 162 av landets 431 kommuner. Rådmenn i disse kommunene rapporterer at de har tilstrekkelig kompetanse til å administrere løpende driftsoppgaver. Men det skorter på kompetansen til å ivareta strategisk tenkning og å gjennomføre nødvendige utredninger og analyser.

Samtidig er det et stort behov for omstillinger. Statlige satsinger skal iverksettes, aktiviteten skal tilpasses endringer i befolkningen, krav om mer moderne former for styring skal møtes og ny teknologi skal innføres. I de minste kommunene ser det ut til at administrasjonen mangler nødvendig kompetanse til å sikre utvikling på alle disse områdene.

På landsbasis er det færre enn 1.000 personer med følgende yrkesbakgrunn i omsorgstjenestene: Fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykiatriske sykepleiere, geriatriske sykepleiere, sosionomer. I kommuner med færre enn 3.000 innbyggere, er det vanlig at disse yrkesgruppene enten ikke finnes eller at de utgjør mindre enn en halv stilling. Undersøkelsen viser at kompetanseknapphet får konsekvenser for tjenester til ressurskrevende brukere og personer med sammensatte problemer.

Kompetansesituasjonen er bedre innenfor de brede velferdstjenesten. Alle kommuner har ansatt adjunkter/lærere, sykepleiere og føreskolelærere, og de er overrepresentert i små og perifere kommuner. Også leger og ingeniører er godt representert i disse kommunene. Men konkurransen om kompetent arbeidskraft hardner til, og i sommer utlyste en kraftkommune i sør-Norge dusør på 5.000 kroner til den som kunne skaffe kommunen en sykepleier. Alle kommuner kan ikke lykkes i sine kompetansestrategier på denne måten.

Mangel på fagfolk fører til at generalister anvendes der det trengs spesialister, bemanningen i nøkkelfunksjoner blir ustabil, fagfolk i små stillingsbrøker løser store oppgaver i en situasjon der det er behov for støtte og samarbeid i et utviklende fagmiljø. Ildsjeler og kreativt fotfolk sørger for gode løsninger mange steder. Men dette blir et sårbart system å basere seg på for å løse voksende og kompetansekrevende framtidige velferdsoppgaver.

Alle norske kommuner har det samme oppgaveansvaret. Lokalpolitiske prioriteringer skal styre tjenestetilbudene innenfor nasjonale rammer. Storting og regjering ønsker å skape likeverdige velferdstjenester ved å utjevne inntektsforskjeller og kompensere for behovsforskjeller mellom kommunene. Men kompetanseforskjeller skaper likevel ulike forutsetninger for å løse oppgavene, som igjen kan føre til at ikke alle kommuner kan levere tjenester med ønsket kvalitet.

Det er grunn til å spørre hvordan ambisjonene innenfor blant annet kunnskapsløftet, barnehageløftet, opptrappingsplanen for psykisk helse og omsorgssatsingen skal kunne realiseres, uten at det utvikles klarere strategier for å overvinne forskjellene i kommunenes kompetansebeholdning.