Skoleeiers handlingsrom for å skape ro i undervisningen

Saken: En videregående skole hadde over lengre tid erfart, slik også andre skoler gjør, at elever kom for sent til timene. Dette medførte uro og forstyrrelser i timen og dårlig utnyttelse av tiden. For å få fastere struktur rundt opplæringssituasjonen tydeliggjorde skolen at elevene skulle møte presis til timen. Elever som kom for sent, ble henvist til alternativt undervisningsopplegg i regi av bibliotekar og miljøarbeider resten av timen. Erfaringen fra skolen var positive. Det ble mer ro, orden og et bedre arbeidsmiljø. Elevorganisasjonen ba fylkesmannen vurdere praksisen. Fylkesmannen konkluderte med at praksisen var lovlig. Saken ble brakt videre til Utdanningsdirektoratet som derimot konkluderte med at praksisen var ulovlig. Direktoratet mente at henvisningen måtte betraktes som en bortvisning fra undervisningen som krevde hjemmel i opplæringsloven § 3-8, dvs. skriftlig vedtak, klagerett til fylkesmannen og at rektor som må beslutte henvisning.

KS mener at Utdanningsdirektoratet tolker regelverket uriktig fordi:

• En henvisning til et alternativt undervisningsopplegg på bibliotek kan ikke regnes som «bortvisning» etter opplæringsloven § 3-8. Skoleeier kan i medhold av ordensreglementet etter opplæringsloven § 3-7 fastsette at elever skal komme presis til timen og også fastsette at reaksjonen ved å komme for sent er at eleven henvises til biblioteket for resten av timen.
• Direktoratet overdriver hvilket inngrep en slik reaksjon er overfor den elev som kommer for sent. Reaksjonen er lite inngripende. Den er rettet mot elever i videregående skole. De er modne nok til å forstå bakgrunnen for regelen. Skolen har et alternativt opplegg for eleven, og reglene om tilpasset opplæring vil medføre at skolen ved dens lærer skal bidra til at eleven tar igjen det tapte dersom eleven går glipp av særlig opplæring i timen. Det forholdet at inngripen er liten, tilsier at tiltaket ikke kan regnes som refs eller bortvisning.
• Lovgiver har i andre sammenhenger akseptert at skolen kan iverksette tiltak som kan føles som et onde uten at reglene om bortvisning eller reglene om enkeltvedtak kommer til anvendelse, jf. forarbeidene til opplæringsloven (NOU 1995 s. 228). Her tillegges hensikten med tiltaket sentral vekt. Hensikten med tiltaket i Oppland var ikke refsing eller bortvisning, men bedre struktur rundt undervisningen.
• Sivilombudsmannen uttalte (Somb-1991 s. 46) hvorvidt utelukkelse av en elev fra leirskoleopphold som følge av svært dårlig oppførsel på skolen (kvalifisert til lite godt) var et enkeltvedtak og krevde egen hjemmel. Han uttaler at dersom utelukkelsen hadde sin bakgrunn i «administrative undervisnings- eller ordensmessige forhold, er det mye som taler for at det ikke foreligger noe særskilt hjemmelskrav». Og videre: «Skolens avgjørelser i tilknytning til undervisningen vil i stor grad falle utenfor enkeltvedtaksbegrepet, selv om avgjørelsen har konsekvenser for en enkelt elev». Uttalelsen viser at avgjørelser som faktisk kan føles som et onde for den eleven det gjelder, ikke betraktes som en disiplinærreaksjon, når skolens hensikt ikke er å treffe et disiplinærtiltak.
• Justisdepartementet uttalte før opplæringsloven ble vedtatt (uttalelse jnr. 343/74 E) at uformell irettesettelse eller bortvisning for en time, ikke ble regnet som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
• Reglene om bortvisning i § 3-8 passer ikke når en elev henvises til et alternativt tilbud på biblioteket fordi reglene i § 3-8 forutsetter en nærmere vurdering av skyld og alvorlighetsgraden av overtredelsen. Poenget er nettopp å ha en klar regel som i utgangspunktet ikke forutsetter en nærmere skyldvurdering, og ikke er ment som straff, men fastsatt av hensyn til opplæringsmessige forhold.
• Oppsummert er KS vurdering at tiltaket i Oppland ikke bør anses som refsing/bortvisning. Tiltaket er et egnet og godt virkemiddel til å skape ro i klassen og raskt komme i gang med undervisningen. Dette er elever ivideregående skole modne nok til å innrette seg etter.

Utdanningsdirektoratets tolkning har etter KS´ oppfatning ikke klar støtte i alminnelige rettskilder som ordlyd, forarbeider, mv. Gjennom sin skjønnsmessige lovforståelse har direktoratet ikke i tilstrekkelig grad hensyntatt ønsket om å skape ro og bedre opplæring i skolen, ei heller hensynet til medelever. KS mener derfor at direktoratet ved sin tolkningsuttalelse ikke har bidratt til å støtte lærere, skoler og skoleeiere i deres arbeid for å skape et godt læringsmiljø i videregående skole.