Skole-Norge sett med ungarske øyne

Lillehammer har i tre dager hatt besøk av ungarske skoleledere. De besøkte blant annet to barneskoler og to ungdomsskoler i kommunen. Skolene de besøkte var alle nylig blitt renovert og hadde fått flotte tilbygg. Slik sett er de neppe representative for alle skoler i Norge, når vi hører om dårlig inneklima og toalettanlegg som ikke på noen måte frister til bruk.

Det er likevel et faktum at Norge har mange skolebygg som ligner de ungarerne fikk se. Noe av det som gjorde størst inntrykk, var skolekjøkkenet på Åretta ungdomsskole, med alt som kan tenkes av moderne kjøkkenutstyr i et stort og rommelig lokale. Dette er utstyret for et fag som har noen få uketimer i løpet av tre år. Noe tilsvarende, men ikke fullt så imponerende, kunne sies om musikkrommet.

I den avsluttende økten, etter tre dager med et intensivt program, ble de bedt om å tenke over og drøfte følgende spørsmål: Hva kan dere ta med dere til Ungarn av det dere har sett og hørt her i Norge? Noen av svarene var ikke så overraskende, og de knyttet seg til den materielle standarden i skolene de hadde sett og som lå langt over noe de kunne håpe på.

Det var heller ikke så overraskende at de hadde møtt norske lærere og skoleledere som viste begeistring og entusiasme for eget og kollegers arbeid. Det er altså ikke slik at norske lærere er en gjeng med sytepaver, slik man noen ganger kan få inntrykk av gjennom det som formidles i mediene.

Det som for oss norske som deltok i besøket ble en overraskelse, eller kanskje heller en erkjennelse, var det de formidlet av inntrykk fra norske klasserom og den lille kontakten de fikk med norske elever. Språkproblemene til tross, få av dem behersket engelsk, opplevde de en spesiell form for naturlighet og åpenhet. De beskrev et nesten overveldende inntrykk av de sosiale forholdene i norske klasserom. Den åpenhet, vennlighet og tillitsfullhet mellom lærer og elever de mente å kunne iaktta, var for dem uvanlig.

Et spesielt inntrykk gjorde det da vi ankom Hammartun barne- og ungdomsskole. Det var i et friminutt, og over høyttaleren gjallet moderne popmusikk. Men det de festet seg mest ved, var at det på en forhøyning sto to unge elever og ledet dansen med bruk av headsetmikrofoner. Stemmene deres hørtes over hele skoleplassen der de klart og presist kom med sine instruksjoner, samtidig som de viste bevegelsene. For ungarerne, som stoppet helt opp og vanskelig kunne løsrive seg fra senen, ble dette et sinnbilde på de initiativrike og frie norske elever. I en ungarsk setting vil et forsøk i denne retning blitt stoppet og sett på som et disiplinproblem. Deres hovedkonklusjon etter besøket ble derfor at det de ville ta med seg tilbake, var troen på at større likeverdighet mellom lærer og elev ville skape et bedre læringsmiljø.

Til tross for at jeg ved gjennomgang av PISA-resultater hadde vist at Ungarn kom langt bedre ut i matematikkprestasjoner enn Norge, var de klare i sin tilbakemelding: Norge har kommet mye lengre enn Ungarn i det å utvikle læringsmiljøer som kan og bør fremme elevers lærelyst. De hadde absolutt det inntrykket at det var en sammenheng mellom liv og lære i det at norsk skole la så stor vekt på en demokratisk skole og en demokratiserende undervisning, slik flere av skolelederne hevdet i sine presentasjoner.

Denne vurderingen kom fra en gruppe skoleledere som hadde fått støtte fra et nordisk fond for å arbeide med integrasjonsspørsmål. I den delen av Ungarn de kom fra, hadde mange av skolene store grupper avsigøynerbarn som de strevet mye med å få til å stå skoleløpet ut. På det punktet kunne man ane en resignasjon over om integrasjon var en farbar vei. For dem ble det en viktig ettertanke å se hvor stor vekt vi la på å få de ulike etniske gruppene til å føle seg hjemme i norsk skole. Ved den ene skolen snakket elevene 16 ulike morsmål. Både ved selvsyn og i de ulike presentasjonene undret de seg over hvor smertefritt dette så ut til å gå.

Selv om vi understreket at integrasjonsproblemene kunne være mye vanskeligere i de store byene, var det nok å se at det i en norsk by var mulig å få dette til så bra. Vi fra norsk side kunne tillate oss å peke på at integrasjonsspørsmål i forhold til alle elevgrupper hadde stått høyt på agendaen fra 50-tallet og fram til i dag.

Deres oppsummering var: Det er lett å tro at rike Norge har få problemer, men vi har også skjønt at store ressurser ikke løser de sosiale problemene alle land strever med, men at en demokratisk målsetting er avgjørende for å få en ønsket utdanning for alle barn.