Skjer et under på Agder?

Allerede på 1960-tallet ble spørsmålet tatt opp av Gabrielsen. Jeg tenker her ikke på «Broder Gabrielsen», den berømte filmen om vekkelseskristendom og helbredelse ved bønn, selv om det sikkert ville hatt god appell på Agder. Nei, jeg tenker på Gabrielsen-komiteen, oppnevnt av regjeringen i 1961 for å foreslå revisjon av fylkesinndelingen.

Det hadde seg slik: Etter at Schei-komiteen hadde lagt grunnlaget for de store kommunesammenslutninger på 60-tallet, mente staten at det var grunn til å se på en tilsvarende sanering av fylkene. Da komiteen avga sin innstilling i 1965, viste det seg at de ikke var enige om noen verdens ting, bortsett fra dette: Aust- og Vest-Agder burde slås sammen til ett fylke.

Komiteen var ledet av fylkesmann Gabrielsen. Han døde dessverre under komiteens strevsomme arbeid, men av innstillingen framgår det at han etter sin død sa seg enig i flertallets konklusjon. Slik ble Agders skjebne nok en gang koblet til evigheten og det hinsidige. Da skal man ikke hefte seg med at komiteens innstilling snart feirer 50-årsjubileum.

Den siste som prøvde seg med å endre fylkesinndelingen gjennom en regionreform, var daværende kommunalminister Aslaug Haga. Men en statsråd som ikke har oversikt over hva som foregår på egen tomt, vil selvsagt få store problemer med den norske geografien. Det ble bare store ord og tull av hele greia.

Det er dessuten en del enkle fakta som man bør ha med seg.

For det første er det i Norge ingen egentlig politisk vilje til å gi reell makt og myndighet til et nivå mellom kommunene og staten, i hvert fall om det truer statlig styring eller utfordrer kommunene. Å henvise til kontinentale delstatstradisjoner, er å se bort fra norsk styringskultur og politisk tradisjon og dermed historieløst.

For det andre har partiene gjort fylkene til mausoleer for fortjente partiveteraner. Slike rom er sjelden arena for store reformer. Da fylkesmennene fikk ny instruks i august 1981, erstattet den dagjeldende instruks fra 7. februar 1685! Slike folk har sitt mandat fra Vårherre. KS har lenge arbeidet for å fjerne amtmennene. Glem det.

For det tredje er norsk regiondebatt styrt av det såkalte midten-prinsippet. Ingen vil ligge ytterst. Derfor vil Aust-Agder gjerne snakke om sammenslutning, men da må også Telemark være med. Jo, sier mange vestegder, men da må også Rogaland med. Begge ideer helt urealistiske. Alle vil, men bare på en slik måte at ingen får det til.

For det fjerde er fylkene valgkretser til Stortinget. Selv om navnet på fylkene ble fjernet fra Grunnloven, står det fortsatt at det skal være 19. Endring av Grunnloven er øvelse for folk med god tid.

Fylket er en gammel norsk institusjon. Ordet er det gamle norrøne fylki, avledet av folk. Det har røtter tilbake i middelalderen. Så ble det kalt syssel og len, inntil dansketidens enevelde. Det var da det ble amt, inntil fylkesnavnet kom tilbake i 1919. Bortsett fra at Bergen gikk inn i Hordaland i 1972 (hvor de jo allerede var), har antallet vært stabilt siden 1866. Egdene har historien både med og mot seg. De var faktisk ett fylke i middelalderen, men ble delt i 1685.

Opp i all denne tusenårige historiske tradisjonen har man så plassert den stakkars fylkeskommunen. I sin nåværende form en nyskaping som ikke engang er fylt 50. Med få venner og mange fiender har den gjort en prisverdig jobb både med sykehus, videregående skole, samferdsel og kultur.

Det var daværende kommunalminister og senere statsminister Odvar Nordli som var jordfar da reformen skulle gjennomførespå 70-tallet. Men som Odvar sa engang (riktignok etter at han ble fylkesmann): «Det vart itte slik vi hadde tænkt». Nei, det ble ikke det. Det ble en klassisk norsk halvhjertet kompromissreform av alt og intet.

Personlig har jeg alltid ment at det var en tabbe å bygge opp to atskilte administrasjoner på fylkesplanet. Vi skulle ha bevart enhetsfylket. Med så mange fylker, skulle vi ha all interesse av å samle fagfolk i en felles fylkesorganisasjon. Argumentene mot er stort sett bare anstaltmakeri.

Det var heller intet stjernetreff å lage en valgordning som i praksis fjernet ordførerne fra fylkestingene. Fylkeskommunens framtid er uløselig knyttet til kommunene. Det er som felleskommune de kan gjøre nytte og ha legitimitet det norske samfunnet. 

Slik den nåværende regjering er sammensatt, vil det ikke skje noe med verken fylkeskommunene eller kommunestrukturen de nærmeste år. Men når demningen brister og kommunene slås sammen i stor skala, vil også fylkeskommunen komme i spill.

Uansett – om fylkeskommuner og kommuner kommer og går – fylkene består.

Egdene må nok ha hjelp av broder Gabrielsen.

Skrevet av: Matz Sandman