Sett interkommunalt barnevern på dagsordenen!

Jeg oppfordrer derfor politisk og administrativ ledelse til å sette vertskommuneorganisering på dagsordenen og slik legge til rette for et mer bærekraftig kommunalt barnevern.

Kommuneloven åpner nå for samarbeid over kommunegrensene også i forvaltning av lovpålagte tjenester.

En stor andel av barna som trenger barnevernet, lever med negative effekter av familiens dårlige helse (psykisk og fysisk), dårlig økonomi, lite ressurser i egen slekt og nettverk, familievold og rusavhengighet. Nyere forskning viser at barnevernsbarn sliter med for eksempel dårligere helse også i tidlig voksen alder enn andre barn.

Kompleksiteten i sakene krever høyt kvalifiserte saksbehandlere som koordinerer tverrfaglige aktører rundt det enkelte barn og deres familier. Det handler om prosjektkompetanse i målformuleringer, prosesstyring, kommunikasjon, resultatfokus, evaluering etc.

Barnevernskontoret trenger derfor å komme inn i større systemer à la legen (sykehus) og lensmannen (regionalt politikammer) for å kvalitetssikre arbeidet. Det statlige barnevernet (Bufetat) bistår, men barnevernsundersøkelsen og vedtaket må fattes i det kommunale saksbehandlersystemet. Med andre ord: Ansvaret kan ikke setts bort til andre.

Interkommunalt barnevern er evaluert av Telemarksforsking (2001), som konkluderer med at barnevern er et område som ser ut til å være godt egnet for interkommunalt samarbeid.

Imidlertid må forankring dypt nede i organisasjonen og god tid på planlegging vektlegges. Kravet om at det skal være en leder av barnevernstjenestens administrasjon i hver kommune, jf. Lov om barnevernstjenester § 2-1, er ikke til hinder for etablering av vertskommuneorganisering. Vertskommunen overtar ansvaret for samarbeidskommunene både når det gjelder arbeidsgiveransvaret og ansvaret for saksbehandlingen etter Lov om barnevernstjenester.

For å unngå lengre reisevei for innbyggere eller ansatte, er flere kontorer en løsning, og felles IKT-løsninger er nødvendig for felles arkiv og for å bli ett kontor.

FO sendte i mars 2007 ut et rundskriv til sine fylkesavdelinger med budskap om at «kommuner som har en diskusjon angående dersom barnevernet bør organiseres som en del av NAV-kontoret, bør ta initiativ til samarbeid med nabokommunene om et interkommunalt barnevernstilbud».

Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) sendte i september 2007 et brev til alle landets kommuner hvor de avklarer formelle forhold om kommunen velger å la barnevernstjenesten være en del av NAV-kontoret. Blant annet understrekes det at barnevernlovens konkrete krav til lederens kvalifikasjoner for å treffe akuttvedtak, jf. §2-1, må ivaretas, dersom barnevernstjenesten skal være en del av NAV.

Med andre ord: Dersom man velger en statlig leder av barnevernstjenesten, må særlovens krav ivaretas på vanlig måte.

Det vises også til intensjonen i NAV-reformen om at forvaltningen ikke må bli for altomfattende, fordi en stor forvaltning lett vil bli delt inn i mindre enheter, og da tapes lett gevinsten med reformen.

Slik jeg ser det, blir kommunene bedt om å tenke seg nøye om før de plasserer barnevernstjenesten i NAV-kontoret. Derfor gir BLD i samme brev veiledning om alternativer, altså vertskommuneorganisering.

KS (Effektiviseringsnettverk i barnevernet) og fylkesmennene (konferanser) setter interkommunalt barnevern på dagsordenen og er gode drøftingspartnere for politiske og administrative kommuneledere.

Slik jeg ser det, kan NAV-reformen ha skapt en del «støy på linjen» i diskusjonen om interkommunalt barnevern i enkelte kommuner. Noen kommuneledere har ønsket barnevernstjenesten inn i NAV og derfor utsatt eller sett bort fra interkommunalt barnevern.

I andre kommuner har fagforening og fagmiljøet fremmet ønske om vertskommuneordning, men ikkefått gjennomslag hos kommuneledere.

I noen regioner er vertskommune initiert av regionråd (rådmenn og ordførere), og det er igangsatt forankringsprosesser i fagmiljøet for å sikre en god omstillingsprosess.

Jeg har også registrert eksempler på at administrative ledere heller vil legge barnevernet inn i tverretatlige strukturer enn interkommunale løsninger. Jeg har lurt på om dette kan bero på en misforståelse. Fordi slik jeg ser det, er ulike tverrfaglige strukturer i den enkelte kommune ikke til hinder for vertskommuneorganisering. Barnevernstjenesten må jo uansett ta ansvar for kjernebarnevernet (de barna kommunen har plikt å hjelpe etter lov om barnevernstjeneste). I tillegg gir loven barnevernstjenesten plikter på generelt nivå i kommunen. Derfor må tjenesten løftes opp og inn i et større system for å bli en mer robust og synlig lokalsamfunnsaktør.

Skrevet av: Wenche Figenschow