Debatt

Samhandlingens dilemma

Den varslede samhandlingsreformen har i seg flere strukturelle dilemmaer som regjeringen må gripe fatt i dersom gevinstene skal materiales.

Reformen handler om å endre pasientstrømmen fra 2.linjetjenesten tidligere ut til kommunene. I tillegg skal kommunene styrke det forebyggende arbeidet. Men skal samhandlingsreformen lykkes innenfor vår demokratiske modell, må storting og regjering legge til grunn en revidering av dagens kommunestruktur. Veien om interkommunalt samarbeid vil være kostnadskrevende og tappe demokratiet for både krefter og myndighet.

En kommunal sykeseng er billigere enn en statlig seng, og det er denne teoretiske økonomiske tanken som reformen legger til grunn. Teorien er imidlertid ikke paret med rammebetingelsene. 75 % av befolkningen bor i 25% av kommunene, og det følger da at i våre 430 kommuner er det kun et fåtall som i seg selv har innbyggere og ansatte nok til at det vil være ressurseffektivt å etablere plasser for sine innbyggere. (da vil nok prisen nærme seg det spesialisthelsetjenesten tar).

Svaret fra regjeringen er interkommunalt samarbeid og etablering av (inter-?) kommunale helsehus. Her kan man tenke seg en rekke helseoppgaver som samlokaliseres, oppgaver som både er myndighetsutøvelse og oppgaver som kommunene står fritt til å organisere selv eller kjøpe av private. Tanken om å samlokalisere og etablere større fagmiljøer er svært god. Men: anskaffelsesregelverket som Norge er den del av via EØS-avtalen er imidlertid klar på at så fremt man legger en oppgave som ikke er offentligrettslig/ myndighetsutøvelse ut av kommunen, skal den ut på anbud, med mindre man etablerer selskap.

Dagens juridiske rammeverk for samarbeid kombinert med konkurranseregelverket er ikke tilpasset omfattende samarbeid på helseområdet. Det er derfor varslet en hjemling av samkommuneforsøkene. Samkommunen er forsøkt ut i noen kommuner hvor man har lagt enkelte oppgaver til et nytt felles folkevalgnivå. Det innebærer at kommunestyrene fratas myndighet på de områdene som det nye samkommunestyre har råderett over.

Svakhetene ved interkommunalt samarbeid er fragmentert og svak styring som i dag bevisst veies opp mot de stordriftsfordelene det gir. Og så lenge samarbeidet «kun» handler om administrative tjenester, er kanskje ikke dette prekært. Men dersom man flytter helsepolitikk ut av direkte folkevalgt kontroll og i selskaper, vil dagens demokratiske modell svekkes kraftig, om ikke forvitre.

Skal samhandlingsreformen lykkes innenfor vår demokratiske modell, må storting og regjering også legge til grunn en revidering av dagens struktur. Veien om interkommunalt samarbeid er kostnadskrevende og tapper demokratiet for krefter og myndighet.

Powered by Labrador CMS