Debatt

Risikoanalyser i klimaendringenes tid

Klimaendringer kombinert med økende utbyggingspress skaper en vanskelig situasjon i mange kommuner. Nettopp derfor blir risikoanalyser knyttet til arealbruken stadig viktigere.

Hvordan kan det da ha seg at Direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) kan melde at 75 prosent av kommunene i Norge ikke har gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS) i tilknytning til avgjørelser om arealbruk?

Det overordnede ansvaret kommunene har for å sikre sine innbyggere, sitt miljø og andre verdier, gjelder også i arealplanleggingen. For å kunne oppfylle denne plikten, er det helt nødvendig å ha oversikt over risiko- og sårbarhetsfaktorer innen kommunegrensene.

Vurderingene av risiko må gjøres i forhold til både ny etablering og fremtidig arealutnyttelse, men - ikke minst - også i forhold til eksisterende bebyggelse.

Risiko og sårbarhet er ikke størrelser som er opplest og vedtatt en gang for alle - de endrer seg over tid, og dette perspektivet er særlig viktig med tanke på at nedbørsmønstre, temperatur og andre klimarelaterte fenomener nå er i endring.

Plan- og bygningsloven (PBL) tillater kun utbygging «dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold». I den reviderte byggesaksdelen av PBL fremheves det at det skal tas hensyn til klimatilpasning når man vurderer arealutnyttelse og utbygginger. Dette er et stort fremskritt, ettersom klimaet endrer seg og dette skal vurderes i samfunnets planprosesser.

Men spørsmålet blir: Finnes det kompetanse og ressurser i kommunene - slik at dette ikke bare blir papirregler som det er få muligheter til å følge opp i praksis?

I Sverige vet man at 300.000 bygninger befinner seg i risikosoner for ras, skred og erosjon. Der har miljøverndepartementet foretatt en nasjonal undersøkelse.

I Norge, der disse utfordringene er langt større, har vi faktisk ikke utarbeidet en tilsvarende helhetlig oversikt. Med økt og mer intens nedbør, vil vi få flere flomskred, jordskred og kvikkleireskred, også i områder hvor dette sjelden eller aldri har forekommet.

Frem mot 2050 vil nedbørmengden i Norge øke med ca. 10 prosent, har forskningsprosjektet RegClim beregnet. Men nedbøren øker mer på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge - der det beregnes en økning på 20 prosent.

Nedbørøkningen vil bli størst om høsten, og ekstreme nedbørmengder vil opptre langt oftere enn tidligere.

Bergen opplevd i 2005 rystende ulykker der vannmettet jordskred tok liv. Begge hendelsene inntraff etter perioder med ekstreme mengder regn over kort tid. Etter dette ble hele kommunen undersøkt for potensiell skredfare. Ingen andre kommuner i Norge har gjennomført en tilsvarende undersøkelse. Norges geologiske undersøkelser (NGU) mener at kommunene har et enormt behov for kompetanse og mer detaljerte farekart.

Bare for Bergen ble det identifisert 700 adresser i farlige områder. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) anslår at 100.000 nordmenn bor i områder der det er fare for kvikkleireskred. Men vi vet altså ikke, for det er ikke foretatt beregninger.

Det nasjonale ansvaret for skred ligger hos NVE, men fram til i dag har ansvaret kun omfattet skredfaren langs vassdragene. Nå er det bestemt at det skal etableres en egen skredetat i NVE. Da blir Åslaug Haga «skredminister», og det kan landet trenge!

Med den nye etaten får vi håpe at en helhetlig oversikt kan etableres, med identifisering og sikring av skredutsatte områder - og at denne kan være et godt grunnlag for kommunene i deres videre arbeid med utredning av risiko og sårbarhet.

Klimaendringer er en viktig vurderingsbakgrunn når man skal ta stilling til arealutnyttelse. Kompetanse om hvilke endringer man kan vente seg framover, vil - sammen med flomsonekart og skredkart - gi et viktig bidrag for vurdering av sårbarhet og risiko. Alene kan den eksisterende kartleggingen av flom og skredhendelser være utilstrekkelig. Når klimaet endrer seg, stemmer ikkenødvendigvis kartene like godt med terrenget lenger.

Med et varmere klima får vi mer intense regnskyll i Norge, og dette skaper et nytt og uvant «flomregime». Særlig vil sidevassdrag og bekker bli mer utsatt for flom. Slike situasjoner har et stort skadepotensial med vannmettet jordskred og flomskred som følge av høy vannstand etter ekstremregn. Dette skaper annerledes flomsituasjoner enn de klassiske vårflommene, som vi har tilpasset oss til gjennom generasjoner.

Fare for flom og skred er et stadig viktigere momenter å vurdere i alle arealplanprosesser. Dermed kan det være behov for oppdatering og revidering av temakartene for skred og flom.

ROS-analyser tar ofte utgangspunkt i en vurdering av risiko som en «frekvens av tidligere hendelser». Altså: Skal noe vurderes som en risiko, må det ha inntruffet før. Helst opptil flere ganger, for å øke sannsynligheten.

En slik beregningsmetode passer svært dårlig med klimaendringenes uforutsigbare utfordringer, med endringer både i værfenomener, fenomenenes nedslagskraft og -områder. Her har DSB et arbeid å gjøre - en oppdatert veileder for ROS-analyser ville være til stor hjelp for kommunene.

Kommunene tillegges store, tunge oppgaver som i tiårene fremover stadig kommer til å bli viktigere. Men er de statlige myndigheter klar over hvilke kompetanse- og ressursbehov som må dekkes for å kunne løse disse oppgavene i praksis?

Powered by Labrador CMS