Riksmediene tapte valget

Politiske journalister får få anledninger til å snakke om været når de møter bekjente i ukene før et valg - alle skal snakke om valgkampen. Åpningsspørsmålet er ett av to: Enten «Hvordan går det?» eller «Hva synes du om den og den saken?»

I årets valgkamp var det ekstra mange i den siste kategorien - stadig nye «skandalesaker» i riksmediene ga solid grunnlag for diskusjoner både om sakene og ikke minst om medienes behandling av dem.

Gjennom 20 år som politisk journalist har jeg vent meg til å forklare både egne og kollegers skriverier, men denne gangen skjedde det noe nytt. Folk var sinte på avisene og TV. De jeg møtte ga i mye større grad enn tidligere uttrykk for at riksmediene ødela hele valgkampen.

Det personlige inntrykket stemmer godt overens med det man kunne observere i høst - nemlig at det ikke var noen åpenbar sammenheng mellom medienes kjør mot enkeltpartier og deres oppslutning i valget. I større grad enn før virker det som om velgerne betraktet riksmedienes valgkampdekning som støy og/eller underholdning. Det var også færre enn før som så på fjernsynets valgprogrammer.

Valgforskerne Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg kom ut med en bok fredagen før valget, der de blant annet hevdet at mediene i de siste valgkampene har styrket sin makt i forhold til politikerne. Det bygger ikke opp under mitt inntrykk av at mediene nå er i ferd med å miste styringen over politikken, men det kan forklares i at de to forskerne har basert seg på undersøkelser fra foregående valgkamper, og ikke årets.

Dersom det er riktig at mediene har mistet mye av sin evne til å påvirke valgkamper i bestemte retninger, er det et valgresultat av langt større betydning enn SVs halvering. Det vil kunne sette politikerne fri. I de siste tiårene har politikere og medier levd i et symbiotisk forhold - og i slike forhold er det strenge regler for hvordan man skal virke for å holde gjensidig liv i hverandre.

Partistrategene har visst så altfor mye om hva de skal gjøre for å få positiv oppmerksomhet i mediene og hva de ikke skal gjøre som kan gi negativ PR. På 1990-tallet var det slik at man i en viss grad kunne forutsi valgresultatet når man så hvilket saksfelt som kom øverst på dagsordenen. Det var også slik at man kunne forutsi dårlig stemning i partiet og lite konstruktive interne debatter, dersom mediene kom med mange negative rapporter om ledelsen og partikulturen.

Etter denne valgkampen vil de modigste partistrateger kunne si til sine egne: «Det blir kanskje et knallkjør i mediene, men det spiller ingen rolle. Folk flest tror mer på oss enn på dem.» Dette er Carl I. Hagens tale. Han oppdaget allerede i valgkampen i 1995 at han kunne tjene på å fremstille sitt eget parti som forfulgt av pressen. Den gangen var det nok bare Frp som kunne fremstille seg som forfulgt - etter denne valgkampen er det mange flere partier - kanskje alle.

Dermed er det ikke sagt at mediene mister all sin innflytelse over politikken. De fleste uker er det ikke valgkamp, og medienes dekning av dag-til-dag politikken blir trolig oppfattet annerledes enn valgkampdekningen. Den er mindre påtrengende. Derfor kan den paradoksalt nok virke ganske låsende for holdningsdannelsen hos folk, fordi det kommer drypp i mediene som underbygger allerede etablerte oppfatninger om politikk og partier.

De store riksmediene må også skilles fra de lokale og fra de såkalt meningsbærende riksmediene og nisjeavisene. I mange distrikter oppfattes nok fortsatt avisen og lokalradioen som sterke og relativt seriøse politiske aktører - blant annet fordi de lokale redaksjoners tilbud til leserne alltid vil bli akkompagnert av riksmedier. Dermed blir det sjelden det samme trøkket lokalt som det kan bli på nasjonalt plan.

Det virkelig spennende, er om det etter hvert også blir mer reelt mangfold på riksplan. De politiskestrategenes oppgave nå er å finne ut hvordan de kan formidle politikken sin via andre kanaler enn riksmediene. Velgerne skal jo påvirkes, og det er ingen grunn til å tro at politiske løpesedler og annen tradisjonell partipropaganda vil få noen stor renessanse.

Det mest sannsynlige svaret ligger i den nye teknologien. Erik Solheim ble rett etter valget den første statsråden her i landet som publiserte en podcast - han har tatt opp en samtale med Kofi Annan på et digitalt lydbånd og tilbyr alle som har digitale musikkspillere å høre på når det passer best for dem.

I valgkampen i 2009 kommer det til å være flust av tilsvarende tilbud - både tekst, lyd og bilde som på enkle måter kan hentes og sammenstilles på nettet. Mye kommer til å være laget av politikerne, men etter hvert vil også journalistene og andre uavhengige nettbrukere melde seg på i den store dugnaden med å lage en god og mangesidig informasjonsbank om politikk.

Dette er bakgrunnen for påstanden om at riksmedienes tap denne gangen var så viktig. De kommer aldri tilbake til rollen som samfunnets viktigste informatører og påvirkere.

Skrevet av: Aslak Bonde