Regionsporet gir ny sjanse

Jeg hører ikke til dem som er veldig overrasket over folkeavstemningen om kommunesammenslåing i Kristiansands-regionen. Jeg har selv både stemt for og argumentert for sammenslåing, men har ingen problemer med å forstå at mange føler at en ny, stor enhet kan svekke lokalt demokrati og den brede politiske deltakelse.

Det må nå trygt kunne slås fast at regjeringens forsøk på å etablere en ny kommunestruktur gjennom lokale, frivillige prosesser har spilt fallitt. Vi vet allerede at det ikke blir noen endringer i en del av de områdene der grensene mellom kommunene er mest utdaterte og problematiske. Det gjelder for eksempel hovedstadsområdet, Grenlands-regionen, Stavanger-regionen, Haugesund-Karmøy-regionen og andre.

Dersom fylkesmennene skulle overse kommunenes og befolkningens votum, og regjering og storting skulle overprøve de lokale prosessene, vil dette bli oppfattet som et demokratisk overgrep. Har man først basert seg på frivillige prosesser, kan man ikke endre spillets regler underveis. Ingen må undervurdere effekten av de følelser som da vil kunne settes i sving.

Det nytter ikke å komme tilbake i neste stortingsperiode med forslag om at Stortinget skal skjære igjennom og vedta en ny, helhetlig kommunestruktur.

Prinsipielt sett er det min oppfatning at den nasjonale administrative inndeling er et spørsmål for nasjonalforsamlingen, men Gunnar Berge (Ap) opplevde i sin tid som kommunalminister at et stortingsflertall, som inkluderte Høyre, sa nei til å vedta det forslaget til ny kommunestruktur som i 1992 var foreslått av Christiansen-utvalget. Det var da kommunestrukturdebatten gikk av sporet.

De videre prosessene i kommunene fram til sommeren og den endelige stortingsbehandlingen fram til neste vår, blir nærmest et spillfekteri. Når disse prosessene nå reelt sett nærmer seg slutten, er tiden inne for alle politisk interesserte mennesker til å tenke igjennom alternative løsninger på de reelle samfunnsproblemene som er knyttet til dagens kommunestruktur.

Det er to store samfunnsutfordringer en ny kommunestruktur er ment å skulle løse: Samfunnsplanleggingen i sterkt integrerte og voksende byregioner og den mest spesialiserte tjenesteytingen i de små og mellomstore kommunene.

Det spørsmålet som reiser seg nå, er om disse utfordringene kan løses gjennom den regionreformen Stortinget har lagt opp til. Det er gitt signaler om en ny fylkesstruktur, men porteføljen av nye oppgaver er så liten at den bare så vidt gir begrunnelse for et eget forvaltningsnivå.

Spørsmålet er om de nye regionene bør få en sterkere lovhjemlet rolle i samfunnsplanleggingen, særlig i de store, flerkommunale byregionene. Det kan skje ved at regionene både får en del av det ansvaret kommunene har etter plan- og bygningsloven, og at de får en del av de oppgaver statlige etater, som Fylkesmannen, har i samfunnsplanleggingen.

Det kan også tenkes en rolle for regionene i spesialisert tjenesteproduksjon, som for eksempel barnevern, PP-tjenester, brann- og redningstjenester, etc.

Det er for øvrig min mening at de nye regionene også ville være egnet for styringen av sykehusene og spesialisthelsetjenesten. Det er ingen ting som viser at staten og helseregioner uten demokratisk forankring er bedre egnet til å løse strukturutfordringene i sykehussektoren.

I Stortinget og departementenes arkiver ligger det bunker av utredninger om mulige endringer i forvaltningsstrukturen. Det som mangler nå, er politiske initiativ og beslutninger basert på den faktiske situasjon vi står oppe i.

Det er på tide at Jan Tore Sanner erkjenner nederlaget og tar opp drøftinger med Jonas Gahr Støre og regjeringens støttepartier om en skikkelig regionreform.