Reformiverens ofre?

Mer enn 90 prosent av disse elevene er født i 1989. I 1996 startet de med M87 som læreplan, L97 ble innført året etter. De ble flyttet rett fra 1. klasse til 3. klasse, hoppet over ett trinn og fikk 12 år i det 13-årige skoleløpet. De fullførte videregående skole etter en ny reform, R94, som ble vraket til fordel for nok en reform (Kunnskapsløftet).

Alder, antall år i skolen og hvilken læreplan elevene har fulgt har betydning for resultatene. Når vi ser på det hyppige skifte av reformer, er det fristende å spørre om ideologi og partipolitikk har hatt for sterk styring på innholdet i norsk skole? Sett med politikernes øyne kan neppe reformene sies å ha vært vellykkede – siden det har vært sånn hastverk med å skifte dem ut.

Alle er enige om at tidlig innsats er viktig. Det er god grunn til å se på hva den nevnte elevgruppa ble utsatt for ved starten av sitt opplæringsløp. Ny reform er én ting. Det var en sterk sentral styring av innkjøp og innhold i læremidler. Læremidlene måtte godkjennes for bruk, og det var sterk styring av metodikken: Uten omfattende oppgaver og tilrettelegging for tema- og prosjektarbeid kunne ikke læremidlene godkjennes.

Tverrfaglighet var det store idealet, og de ulike fagdisiplinene tapte. Uteskole var et annet viktig område, men det var uklart hvordan fagene skulle ivaretas i denne typen undervisning. Pugge, drille, øve og automatisere var fyord, og det var ikke lett finne klare mål for grunnleggende ferdigheter og kunnskaper. Elevaktivitet og ansvar for egen læring sto høyt i kurs – uten at klare mål ble tydelig formulert. Lek, gøy og trivsel preget skolen mer enn målrettet faglig arbeid. Lærerrollen dreide seg mer i retning av veileder enn tydelig og kompetent leder i klasserommet.

Det å sikre skolene godt utstyrte spesialrom og materiell for realfagene var ikke så viktig, og allmennlæreren var langt å foretrekke framfor lærere med realfagskompetanse.

Mange av funnene i TIMMS Advanced viser at mye av dette fortsatt «henger igjen» i norsk skole. Ansvar for egen læring går igjen i mange land, men i Norge er det overdreven bruk av individuelle arbeidsformer. Få norske elever når høyeste kompetansenivå – og vi har en større gruppe på laveste nivå. Tilpasset opplæring gir verken nok til de faglig sterke eller til de svakeste elevene.

Forskning viser at det er viktig for elevenes læring at skolelederen fremmer og deltar i læreprosesser. TIMMS-undersøkelsen viser at norske rektorer bruker mest tid på administrative oppgaver. Tidsbrukutvalget, som nettopp har lagt fram sin rapport, peker på at god ledelse er den viktigste forutsetningen for god tidsbruk i skolen. Mer ressurser til merkantile støttefunksjoner kan være en måte å muliggjøre en prioritering av pedagogisk ledelse.

Mye må altså gjøres annerledes – og mange tiltak er satt i verk. Norsk Skolelederforbund har tro på at vi er på rett vei.

Skrevet av: Solveig Hvidsten Dahl, forbundsleder i Norsk Skolelederforbund