Penger er ikke alt

Regjeringen foreslår å styrke Bufetat - det statlige barnevernet - med 190 millioner kroner i 2008. Pengene skal brukes til å skaffe flere institusjonsplasser, fosterhjem og beredskapshjem. Samtidig økes kommunenes egenandel til barnevernsinstitusjoner med over 3.000 kroner i måneden, fra rundt 25.000 til 28.000 kroner.

Klingende mynt kommer selvfølgelig godt med i det statlige barnevernet, også for kommuner som etterlyser et bredere spekter av institusjonsplasser og en styrking av statlige, hjemmebaserte hjelpetiltak. Av de 18 prosentene eller 7. 200 barn og unge som det offentlige overtok omsorgen for i fjor, ble 83 prosent ble plassert i fosterhjem, resten på institusjon.

Vil de 190 millioner kronene sikre at kommunene får de tjenestene fra Bufetat som de ber om?

Kommunal Rapport skrev i forrige uke om det statlige barnevernet på Sunnmøre, der det er knapphet på både institusjonsplasser, beredskapshjem og fosterhjem. Fordi tilbud mangler, er det ikke mulig å få til frivillig samarbeid med foreldrene, og akuttplasseringer tvinger seg fram, ifølge kommuneadvokat Kristin Otterlei i Ålesund.

Situasjonen i Møre og Romsdal er ikke enestående. En undersøkelse Kommunal Rapport gjorde i mai, viste at 26 prosent av kommunene i løpet av de siste 12 månedene hadde opplevd at Bufetat ikke fulgte opp vedtak om tiltak. Tønsberg har for eksempel trukket tre saker som har vært fremmet for Fylkesnemnda, fordi Bufetat ikke har klart å skaffe tiltak.

I den samme undersøkelsen klages det også over at Bufetat ikke gir kommunene veiledning, men er mer opptatt av å etterprøve og kontrollere jobben de gjør. Slik skal det ikke være. Det statlige og kommunale barnevernet er likestilte samarbeidspartnere. Men det blir problemer når det statlige barnevernet oppfatter seg som overordnet kommunene og oppfører seg deretter i både holdninger og gjerninger.

Det hjelper heller ikke at det statlige barnevernet i forkant av reformen i 2004 gikk høyt på banen og lovet å bistå kommunene med kompetanse. Spesielt små kommuner har hatt store forventninger til kompetansehevingen. På dette punktet har det statlige barnevernet flere steder i landet tatt seg vann over hodet. De har lovet mye og klarer ikke å følge opp.

Samarbeidet med kommunene blir stadig bedre, mener direktør Ann-Marit Sæbønes i Bufetat, og påpeker at i en så stor reform må begge parter legge godviljen til. Det har hun rett i, men det finnes grenser for hvor lenge samarbeidspartnerne orker å legge godviljen til, når den andre part ikke evner å prioritere primæroppgavene sterkt nok.

På Sunnmøre har Bufetat satt seg ned med de åtte kommunene og går nå gjennom det statlige barnevernets oppgaver. Forhåpentlig vil det skape en bedre felles forståelse av de vanskelige gråsonene mellom stat og kommunes ansvar og oppgaver.

Det er ikke nok at regjeringen bevilger 190 millioner kroner for å ta igjen etterslepet på institusjonsplasser, fosterhjemsplasser og beredskapshjem. Mange barn vil fortsatt ramle mellom to stoler fordi stat og kommune ikke samarbeider godt nok.

Det liten tvil om at den til tider svært dårlige kommunikasjonen mellom stat og kommune fører til at hjelpeapparatet må bruke unødvendig mye tid, energi, penger og kompetanse på barn og unge som trenger hjelp. Det er dårlig samfunnsøkonomi.

Penger er nødvendig, men løser ikke alle problemer.