På omvei til framtida

Mosbyggene er jordnære og forstandige folk. De har skjønt noe Kommune-Norge burde ha tatt inn over seg for lenge siden. Spørsmålet er om de skulle ha gått lenger enn over Skarnsundbrua.

Da kommunene ble etablert for snart 175 år siden, var det et ledd i det store demokratiseringsverket som startet på Eidsvoll, men som trengte mange flere kapitler før det kunne kalles et folkestyre.

Det begynte med 392 kommuner. Inndelingen ble i stor grad bestemt av prestegjeldene. De kunne være store, for det skulle stor bærekraft til for å fø prestene, siden de var mer opptatt av det materielle enn det åndelige, slik det ofte har vært i kirkens historie. Dessuten styrte de fattigkassa.

Ettersom folket ble mer selvbevisst, og opptatt av sin egen geografi, økte antallet kommuner kraftig. Etter annen verdenskrig var antallet kommet opp i 744. De fleste skjønte at det var altfor mange. Det fantes kommuner hvor ordføreren hadde hele forvaltningen i ryggsekken. Allerede i starten av Gerhardsen-epoken – i 1946 – ble derfor den såkalte Scheikomiteen oppnevnt. Komiteen la grunnlaget for de sammenslutninger som skjedde på 1960-tallet. Antallet kommuner ble redusert med nesten 300 til 454. Det var ulike motiver for denne svære reformen, men det er ikke tvil om at den var et viktig ledd i utbyggingen av det norske velferdssamfunnet. Store velferdsløft, boligbehovene og skolereformer krevde kommuner med bærekraft.

Prosessen var ikke nødvendigvis preget av kjærlighet og giftetrang. Enkelte steder ble det rent husbråk, og på slutten av 70-tallet fikk elleve kommuner innvilget skilsmisse.

På slutten av 80-tallet kom Buvik-utvalgene som tok for seg inneklemte byer i Vestfold og Østfold, samt Arendal, Hammerfest og Hamar. Det var en smule debatt da, og. Hedmarkingen og kommunalminister Kjell Borgen fortalte at selv partifolk han hadde kjent siden barndommen, lot som de ikke kjente ham.

Siden er det vedtatt noen få endringer, men vi er fortsatt 430.

Nå – 50 år etter Scheikomiteen  – har det lenge vært klart at det er behov for en ny, stor kommunereform for å gi bærekraft til dagens og morgendagens velferd og tjenester, utvikling og forvalterrolle.

Men vi går omveier hele tiden.

Nivået mellom stat og primærkommune er blitt ei regional røre, herunder en sann flora av interkommunale løsninger. Det skal nå være mange tusen slike ordninger, men selv garvede rådmenn og ordførere har problemer med å holde oversikten over alle organer kommunen er med i. Det er samarbeidskommuner og avtalekommuner, regionkommuner og interkommuner, vertskommuner og samkommuner foruten mengder av selskaper som IKS, AS og foretak.

Hver for seg kan alt dette ha gode begrunnelser, men samlet sett er det et betydelig demokratisk problem som truer innsyn, åpenhet og legitimitet; verdier vi ellers setter så høyt. Sannheten er at den såkalte generalistkommunen, som ligger til grunn for lokaldemokratiet i Norge, ligger for døden.

Velferdsstaten er hjelpeløs uten kommunene, og kommunen blir bare enda viktigere i framtiden. Det skyldes trekk ved samfunnsutviklingen. Kravene til kvalitet, individualisering og skreddersøm er kommet for å bli. Da nytter det ikke med den «gule flod», som en venn av meg kalte strømmen av rundskriv fra en kjent statlig etat. Kommunesektoren er best på brukertilpasning og skreddersøm. De er også best på å forebygge og å bygge lavterskeltjenester.

Det blir større lokalt ansvar for forebygging og behandling av psykiske lidelser, demens, diabetes, rus, kreft,kronikere og rehabilitering mv. Krevende greier, spør du meg.

En student ved NHH i Bergen ble bedt om å definere kompetanse. Han svarte: «Kompetanse er summen av kunnskaper og drifter». Det lo man godt av, men kanskje det ikke var så dumt likevel. Vi har en drift i oss mot større miljøer, som gir bedre karrieremuligheter og tilbyr fagmiljøer for personlig utvikling og flere å konsultere med. Det øker også kvaliteten.

Men kommunene er ikke bare tjenesteytere. De skal ta avgjørelser som påvirker bomiljø og oppvekst, arealdisponering og transport og arbeidsliv. Dagens kommunegrenser gjør det ofte vanskelig å treffe kloke beslutninger i slike vitale spørsmål, som jo gjelder generasjoner framover. Derfor er grenser ikke bare et spørsmål som angår de små kommuner.

Behovet for endringer er nå så overmodent at vi trenger store grep. La oss for guds skyld slippe det halvhjertede pjusket som ofte preger nasjonal politikk. Framtidas kommuner må formes med grunnlag i byregioner og naturlige fellesskap som er etablert i våre dalfører og distrikter. I mange områder vil det bety at minst fem kommuner går sammen.

Med all respekt for Mosvik og Inderøy. Om aldri så gylden, de er på en omvei. Rett fram ligger Steinkjer.

Kommunen er vårt viktigste fellesskap, ikke en grense.

Skrevet av: Matz Sandman