Debatt
Omsorgssvikten i Kongsberg en varslet katastrofe?
Inntil Kongsberg har fått sin analyse, må vi se hendelsene på bakgrunn av ressursanalyser i 35 andre kommuner. Mønstrene er tydelige og likhetene mange når kommuner sliter med press mot sykehjem og ikke minst - press mot kommuneøkonomien.
Som velferdsprodusent må omsorgstjenesten ses på med nye øyne. Tjenestene er 100 prosent behovsprøvd, og nåløyet for å få tjenester i de ulike trinnene i omsorgstrappa er ulike i kommunene og internt i den enkelte kommune. Ulikhetene er ingen trussel, det skal være forskjell fordi lokalt selvstyre nettopp former dette selv. Derimot er det en trussel at kommunene ikke er bevisste nok i behovsprøvingen - det har en høy pris.
Det tas beslutninger kontinuerlig for å tilpasse tjenestene til behovet, fra time til time, dag til dag. Det gjør at brukerne egner seg dårlig for stykkprisberegning. Det er turnusene som må ressursberegnes og ses i lys av det brukerbehovet de skal dekke. Når produktiviteten (for ofte) svikter, er det fordi forholdet mellom ressurser og oppgaver ikke er godt nok avstemt, budsjettet forlenges fra år til år uten hensyn til endringer i oppgavene.
De verste eksemplene ser vi der noen har vært budsjettvinnere over tid. De utvikler «mor godhjerta»-praksis og slakk produktivitet, mens andre må leve med en ressursknapphet som truer selve produktet og sender sykefraværet til himmels.
Ofte ser vi at knapphetsgoder tildeles med for åpent nåløye. Resultatet er for eksempel at en mangeårig satsing på bygging av omsorgsboliger er delvis feilslått, fordi boligene tildeles brukere som kunne greid seg på lavere trinn i omsorgstrappa, med utvidet tilbud i eget hjem.
Med hederlige unntak er mønsteret at hjemmetjenestene svir av for mye krutt på brukere med marginale behov. De som ønsker å bo hjemme, blir utrygge når de får middels og store behov, fordi hjemmetjenesten ikke har kapasitet til å ta seg av dem - presset mot sykehjem øker.
God sykehjemsdekning er ikke et hinder for en god omsorgstjeneste, men heller ingen garanti. Slaget om en god omsorgstjeneste står faktisk ikke om stor eller liten sykehjemsdekning. Tallenes tale viser at slaget avgjøres på bevisst behovsprøving, rimelige krav til egenomsorg og evne til å prioritere de tyngste brukerne i alle deler av omsorgstrappa. Uten unntak finner vi at kommuner som sliter med press mot sykehjem ikke har lyktes med dette. Lokal praksis former forventningene i befolkningen, endring av praksis tar lang tid, det er en stor skute som skal snus, mange enkeltvedtak skal omformes. Svært ofte ser vi en mangel på tydelig politisk retorikk som støtter en strammere behovsprøving.
Det er ikke ressursmangel som plager omsorgstjenestene. Av 50 milliarder kroner som årlig brukes i omsorgstjenesten, kan minst 10 milliarder kan brukes mer effektivt. Effektiviteten svikter fordi svak behovsprøving fører til gal bruk av ressursene, og tilbudet kommer i ubalanse med befolkningens behov. Brukere som utvikler store omsorgsbehov, får ikke får et adekvat tilbud, mens mange av dem som har små behov får tilbud i overkant av hva behovet egentlig tilsier.
Produktiviteten er også et stort problem. Mange sliter med å få fram mer enn 50 prosent av kapasiteten i hjemmetjenestene til brukerne, mens kravet bør ligge på minimum 65 prosent. Når vi korrigerer for ulikheter i reisetid, bør brukerrettet tid ligge på minimum 75 prosent, helst høyere. Svært få matcher dette kravet.
Omsorgssvikten i Kongsberg topper seg ved at to brukere med store behov ikke får sykehjemsplass eller alternativ heldøgns tilbud. Der og da er problemet akutt, men de bakenforliggende årsakene ligger sannsynligvis et helt annet sted enn på Skavangertun sykehjem.
KOSTRA-tallene for produktivitet, dekningsgrader og ressurstilgang viser at kommunen sannsynligvis avsetter mer enn nok ressurser. Men KOSTRA-tall for hjemmetjenesten gir uklare styringssignaler, vi får ikke vite noe om praksis og behovsprøving. Dette må undersøkes.
Kongsberg kommune kan og bør kritiseres fordi de lar omsorgssvikten skje, men det kan være en varslet katastrofe. Det er bare ettidsspørsmål før det samme skjer igjen i andre kommuner. Problemene lar seg ikke løse med mer ressurser, bedre styring må til for å kunne friskmelde omsorgstjenesten som en produktiv og effektiv velferdsprodusent.